«Jeg har intet annet land» – staten Israel feirer 70 år

Førstedamen av israelsk sang, Naomi Shemer (1930–2004), har gitt ord og musikk til mange kjære og vakre hebraiske sanger. En av dem hun ofte sang, med tekst av Ehud Manor, er «Ein li erets aheret» eller på norsk «Jeg har intet annet land».

Denne uken feirer den moderne israelske stat 70 år. Denne lille stripen av land i Levanten ved Middelhavet var det jøder over hele verden lengtet tilbake til iløpet av 2000 år i landflyktighet. Den jødiske påsken er nettopp over, og hvert år ender påskemåltidet med hilsenen: «Neste år i Jerusalem.»

Dette har vært deres bønn og ønske i alle de årene de måtte bo blant fremmede folkeslag. Noen har likevel bodd i det hellige land selv om det ikke var noen jødisk stat å bo i. I våre dager er drømmen om et jødisk hjemland blitt til virkelighet.

I 70 år har det jødiske folket vært tilbake i den staten der jøder fra hele verden har rett til å innvandre til, og som har fått navnet Israel. Derfor sang Naomi Shemer med stor innlevelse «Jeg har intet annet land». Hun ble født i kibbuts Kinneret ved Galilea-sjøen i 1930 før staten så dagens lys.

Kinneret, Galilea-sjøen, ligger stille i ettermiddagssolen. Vi trer stille inn på gravplassen. Gravplasser rommer så mange levde liv, så mange historier. Stillheten kan nesten høres her som en skjør lyd. Denne gravplassen heter Kinneret og ligger helt nede ved sjøen ved innkjørselen til byen Tiberias. Hva gjør vi her? Hvem søker vi?

Vi kjenner egentlig ingen her, men denne gravplassen rommer noen av Israels største poeter og sangere, blant andre Rahel Bluwstein, Lea Goldberg og Naomi Shemer. De har skrevet og sunget seg inn i israelernes hjerter. De har klart å uttrykke gleden og stoltheten over dette landet, men også smerten og sorgen.

Vi finner graven til Naomi Shemer, nesten helt nede ved vannkanten. Det var slik hun hadde ønsket det. Hun elsket sitt Kinneret. Det ligger fortsatt noen små steiner på graven hennes (jødisk tradisjon å legge små steiner på graven ved besøk), noe som betyr at israelere fortsatt husker henne og sangene hennes, mange år etter hennes død.

Vi er heller ikke alene på gravplassen denne dagen. Noen enkelte kommer forbi der vi sitter ved graven, og de legger ned steiner på Naomi Shemers grav. Israelsk TV har denne måneden kåret sju personer som de mener har hatt stor betydning for Israel i løpet av de siste 70 årene, en av de sju utvalgte er Naomi Shemer.

Hun er kanskje mest kjent for sangen som hun skrev i 1967, bare tre uker før Seksdagers­krigen brøt ut: «Jerushalaim shel zahav» eller på norsk ­«Jerusalem av gull».

Krigen endte med at Israel tok tilbake Øst-Jerusalem med gamlebyen og Vestmuren (Klagemuren), som er det helligste sted for jødisk tilbedelse. Naomi Shemer la til et vers på sangen «Jerusalem av gull» da Jerusalems gamleby og Vestmuren igjen var på israelske hender. Sangen er blitt en av de kjæreste, israelske folkesanger.

Fortsettelsen på sangen «Jeg har intet annet land», lyder: «Jeg har intet annet land selv om jorden brenner». Så er denne siste linjen karakteristisk for den moderne israelske stats 70-årige historie. Det har ikke vært fredelig her; krig og oppstand har blitt en del av denne statens historie.

Fortsatt er det stater og grupper som vil at dette nye landet skal slettes fra kartet. Men det har egentlig aldri vært helt fredelig i dette området, riker og imperier har kommet og gått: assyrere, babylonere, persere, grekere, romere, ottomanere og engelskmenn for å nevne noen.

Folkeslag som arameere, amonitter, fønikere, filistere, moabitter, edomitter og andre har kommet for så å forsvinne igjen. De fleste er blitt til historie. Men det jødiske folket som er blitt til dagens israelere er tilbake i landet og feirer 70 år for det moderne Israel.

Solen er ved å gå ned over Kinneret eller Galilea-sjøen. Alt virker så stille og fredelig i solnedgangen. Men jeg spør meg selv i det vi forlater gravplassen om det noen gang vil bli fredelig i dette området av Midtøsten og i dette landet som nå feirer 70 år. Veien til fred vil ikke være lett. Det er iallfall sikkert.

Men denne uken skal vi likevel feire. Etter at staten Israel først har mintes sine døde i Holocaust og sine døde soldater, vil vi heve vår stemme sammen med dem å si: «LeHajim» – «Til liv»! – ­«Endelig hjemme»!