Jeg heier på Erna og Sindre

Jeg sitter egentlig og skriver master, men følte veldig for å dele noen tanker. Dette kan sikkert være et minefelt, men jeg prøver meg likevel og håper at jeg blir forstått på et vis, for dette er mine tanker, mine opplevelser og mine ønsker – det er ikke ment som en pekefinger til andre.

Jeg uttaler meg aldri politisk i sosiale medier lenger, og det skal jeg egentlig ikke gjøre nå heller. Før jeg fortsetter må jeg si at jeg aldri har stemt Høyre, og jeg har null peiling på aksjer, så hva som er rett og galt her – det vet jeg ikke, og det skal jeg derfor heller ikke uttale meg om. Sånn, da vet dere at jeg i alle fall ikke er inhabil.

Jeg vil snakke om noe som har irritert meg litt disse dagene med Sindre-gate. Eller, egentlig har det gjort meg mest lei meg.

Flere ganger har spørsmålet kommet til Erna Solberg: Skal du skille deg fra Sindre nå?

Ja, ikke nok med det, enkelte «eksperter» (for øvrig er ekspert ikke noen beskyttet tittel, noe som er veldig tydelig av og til..) har «krevd» at Erna nå skal ta ut skilsmisse på bakgrunn av sviket hun har opplevd fra sin ektemann.

Først av alt: ingen, og da mener jeg ingen utenfor familien, er i posisjon til å verken kreve, eller i noen grad mene noe om ekteskapet, samlivet og familiære saker i familien Finnes Solberg. Jeg synes det er direkte ufint, ufølsomt og frekt å i det hele tatt ta opp den tematikken som ingen andre har noe med å gjøre. Diskuter sak og det politiske/juridiske, men la ekteskapet være deres sak å finne ut av.

For det andre: Jeg opplever det til stadighet selv, når jeg snakker med banken, i passkontrollen og i andre sammenhenger. Jeg får stadig kommentarer som: «Ja, men du har ikke vært gift så lenge, bare vent, det kan gå galt om 10 år». Og det er faktisk et direkte sitat. Overraskende ofte er dette «rådene» eller holdningene jeg møter, og det føles veldig rart for meg. Det er dette jeg vil si noe om, for holdningene jeg møter til ekteskap gjør meg virkelig trist. Jeg har stor respekt for at andre kan ha hatt negative opplevelser i et ekteskap, og jeg dømmer virkelig ingen som av en eller annen grunn har måtte avbryte et samliv. Der er tusen historier, og ingen som står utenfor kan sette seg inn i hvordan det er eller hvorfor det skjer – og av og til er det faktisk helt nødvendig å bryte ut av skadelige eller problematiske samliv.

Dette er ikke en fordømmelse av noen som helst, for alle eier sin egen historie. Men det er bare holdningen vi som nygifte møter, og som nå Erna og Sindre møter, jeg vil snakke litt om. Og husk: har du gått gjennom vanskelige ting som samlivsbrudd, vit at du ikke er noe dårligere enn noen andre. Du er ikke «ødelagt». Du er ikke mislykket. Av og til skjer livet. Det fungerte ikke, og det var deres valg, og det kan ingen andre dømme eller legge seg borti.

Poenget mitt er at den grunnholdningen jeg møter så mange plasser i samfunnet tror jeg er skadelig. At vi liksom fra starten av bare må forvente at ekteskapet skal ryke på et eller annet tidspunkt. At det ikke er vits å ha felles økonomi, for det kommer jo sikkert ikke til å vare uansett. At vi er naive fordi vi ikke har vært gift lenge nok til at vi skjønner at vi på et tidspunkt kommer til å gå fra hverandre.

Jeg mener det er feil innstilling. Går man inn i et slikt prosjekt som ekteskapet er, med all jobb og kamp det også medfører, så nytter det ikke å ha en grunnleggende pessimistisk holdning om at «vi får se hvordan det går etter hvert. Når vanskelige dager kommer så ryker det sikkert».

Jeg og Erna har avlagt de samme løftene. Hun gjorde det en god stund før meg, men de gjelder enda. I de løftene lovet vi «i gode og onde dager». Bankrådgiveren min ble perpleks da jeg fortalte ham at jeg ikke kommer til å gå noen vei, og at hvis jeg skal ut av dette ekteskapet, så skal jeg bæres ut av et begravelsesbyrå. For jeg vil ha en annen utgangsholdning til det enn at «vi får bare se hvordan det går..» Nei, det er et valg jeg har tatt. Et valg jeg også vil stå ved de dagene jeg ikke føler for det. De dagene det virkelig stormer. Det er jo da min kone trenger det mest, ikke sant? Vi gjør alle feil. Jeg gjør ofte feil. Noen feil og svik er verre enn andre, og det er klart at enkelte ting blir jo en vurderingssak for den enkelte om man kan fortsette fra, men utgangspunktet er at det ikke finnes noen ting vi ikke skal kunne jobbe oss gjennom - sammen. Kall meg gjerne naiv, men det er grunnholdningen jeg ønsker å ha. Jeg ønsker å ha et lengre perspektiv enn 5 år, 10 år eller 15 år.

Erna kan overleve dette, og det kan ekteskapet hennes også

Tilbake til det presset Erna er under nå. Det er klart, har det skjedd noe galt så må det få konsekvenser. Det er ikke skyldspørsmålet jeg snakker om her. Men når journalister og folk ellers hopper rett til spørsmål og konklusjoner om at «skal du skille deg?» eller «dette sviket går det vel ikke an å gå videre fra sammen», da blir jeg litt matt. Hvis det virkelig er én gang Sindre trenger Erna, og kanskje motsatt, så er det vel nå, og dessuten er det kun opp til de to å finne ut av dette. Jeg synes det er trist at når man møter vanskelige tider eller opplever problemer i ekteskapet, så er ryggmargsrefleksen fra andre (og kanskje oss selv) med én gang at nå blir det vel skilsmisse.

Og jeg har lyst til å si en liten takk for at hun valgte å stå opp for ekteskapet og samlivet med Sindre på TV i beste sendetid. Hun fortalte at dette skulle de klare å jobbe seg gjennom sammen, på tross av at hun følte på sviket, og at hun enda var sint på ham. Det er mulig jeg er naiv, men jeg syntes i alle fall at det var veldig fint, samtidig som hun var ærlig om smerten det medførte. Jeg heier på Erna og Sindre. Ikke nødvendigvis politisk eller juridisk i saken, det vet jeg for lite om, men jeg heier på den gode samtalen. Jeg heier på å kunne være sint, såret, skuffet, og likevel tenke at vi er sammen om dette. Jeg synes i alle fall at det er et godt utgangspunkt for et samliv. Så får tiden vise om de to finner ut av det. Jeg heier i hvert fall på dem, og jeg håper de får fred nok til å finne ut av ting – de to sammen. Og skulle de ikke få det til, ja, så er det ingen andre sin avgjørelse enn de to.

Jeg har mange, mange venner som har gått gjennom samlivsbrudd, og jeg har stor respekt for det de har vært gjennom, virkelig. Og dette er ikke et innlegg for å si at jeg får til noe som helst, eller for å være «prektig» på noe vis. For poenget mitt er at vi ønsker å tenke at det er oss to. Nå og alltid. Og jeg vet at jeg er fullstendig avhengig av min kones kjærlighet, tålmodighet, overbærenhet og tilgivelse for at det skal fungere i det lange løp – for du verden, jeg kommer ofte til kort. Og min kone må nok kanskje av og til elske meg noe ‘på tross av’ og ikke bare ‘på grunn av’. Men jeg ønsker at utgangspunktet vårt ikke er ‘vi får se’. Og jeg vil ikke være med på den devalueringen som journalister og kommentatorer driver med nå.

Håper dere skjønte poenget mitt, og at det kanskje kunne være til hjelp for noen på et eller annet rart vis. Så kanskje kan journalister heller spørre: «har dere noen gode strategier for å jobbe dere gjennom dette?» – i stedet for å spørre om det blir skilsmisse. Og kanskje vi kan oppmuntre hverandre i stedet? «Så fint at dere to er sammen, jeg ønsker dere alt godt og et langt liv sammen». Vi trenger ikke å legge til: «men vi får nå se om 10 år…».

Min tante siterte noe til oss til bryllupet som jeg synes passer fint: «Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest».

En versjon av dette innlegget ble først publisert på Facebook.