Jeg henvender meg til konservative kristne her: Hva har skjedd med dere?

26. februar hadde jeg et innlegg i Dagen under overskriften «Generalene i Vesten sier vi må være forberedt på krig, og ingen politiker sier dem imot».

Hans-Henrik Brix skriver som en respons på denne artikkelen bl.a.: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! synes å være en fremmed tanke for forfatteren og kunstneren fra Akkerhaugen». (11–03)

Generalene i Vesten sier vi må være forberedt på krig, og ingen politiker sier dem imot

Ja Brix, det er alltid godt å ofre seg for den gode sak. Men etter min mening er det her spørsmål om i hvilken grad vi skal ofre andre mennesker, som for eksempel russere og ukrainere, våre barn og hustruer. Videre spørs det om vi virkelig har en god sak.

Som en ond ånd kaster Hitler fremdeles sin mørke skygge over dagens politiske landskap. Putin frykter nazismen i Ukraina. Vi på vår side sammenligner Putin med Hitler. Og dermed har vi det gående.

Vi fremkaller det verste i hverandre. Hitler-Tyskland representerte det ypperste innen teknologisk utvikling og propaganda. I tillegg kom selvfølgelig en bisarr rase- teori. Alt dette styrket et menneskesyn der bare det effektive og funksjonelle hadde verdi.

Mennesker med forskjellige skavanker skulle renses vekk. Størstedelen av verden samlet seg til strid mot dette ondet. Men for å vinne måtte man selv stålsette seg. Den instrumentelle tankegangen ble dominerende på global basis. Mennene beveget seg til fronten. Kvinnene ble tvunget ut av familien og inn i fabrikkene.

Det synes som om denne unntakstilstanden er blitt den nye normalen. Barn institusjonaliseres fra de er ganske små, for i et gjennomeffektivisert samfunn er barn et heft. En dødskultur vokser fram.

Fred i Ukraina er ønskelig, men på hvilke premisser?

Som et mantra insisteres det på at vi må kjempe for våre verdier. Hvilke verdier? Individets rett til å ta frie valg? Jeg vil henvende meg til konservative kristne her: Hva har skjedd med dere?

Har dere plutselig glemt at vår kultur har kastet alle kristne verdier på båten, og at denne retten til «frie valg» nå dreier seg om retten til å leve ut kjødets lyster? Fra et kristent ståsted har selvfølgelig Putin helt rett når han kritiserer oss med harde ord for å forvirre små barn med «rosa kompetanse», samt å dyrke en ufruktbar seksualitet.

Pride-togene overgår snart 17. mai når det gjelder begeistring. NATOs sannsynligvis nye generalsekretær Mark Rutte ville sparke Ungarn ut av EU ettersom landet ønsket lover som beskyttet barn og unge mot homo-propaganda. I ganske stor grad dreier nok krigen mot Russland seg om hvilken seksualitet vi dyrker.

Og angående demokratiske verdier, – et flertall i USA ønsker verken Biden eller Trump som president. Et flertall i Russland ønsker imidlertid Putin. Vi i Vesten har woke, no-platforming, storming av kongressen, – og i Norge en lov som forbyr leger å følge sin samvittighet, samt forbyr hjelp til voksne mennesker som selv ønsker å endre seksuell legning med en strafferamme opp til 6 år.

Videre ser vi hvordan sosiale medier bidrar sterkt til å skape polarisering, – en primitiv fotballmentalitet som bare har blikk for sitt eget lag. Demokrati?

Men jeg tror imidlertid at alle spiller på samme lag. Et propagandaskriv for nazismen fra 1941 konkluderte slik: «Den endelige seier over England skal innlede en fredfull, bedre fremtid for nasjonene, og en seier for rettferd og orden». Nøyaktig det samme sier nå både Vesten og Russland.

Det tragiske i situasjonen er etter min mening at vi alle nå synker ned i et mørke som man i kampens hete tydeligvis ikke kan tillate seg å vise oppmerksomhet. Kunstneren Goya malte imidlertid i sin tid et grotesk bilde som illustrerer dette godt: To skikkelser som slår hverandre i hjel mens de begge oppslukes av kvikksanden. Også vi forsvinner som mennesker i en gjennomdigitalisert sump uten noen form for moralsk eller menneskelig fundament.

For hvor frie er egentlig de mennesker som er slaver av nettet, som fyller seg med tomhet, vold og porno, som får alle sine økonomiske bevegelser kontrollert, som risikerer fengsel om de følger sin samvittighet, og hvor maskinen snart tenker og handler bedre enn dem selv?

Rent menneskelige spørsmål som likevel fremdeles er viktige, er spørsmålene rundt moral og identitet. Når det gjelder moral har Vesten tradisjon for å dyrke individualisme. Østen har tradisjon for i større grad å dyrke kollektivisme.

Begge disse verdiene representerer et spenningsforhold som vi mennesker har balet med til alle tider og på alle nivåer. Begge verdiene er nemlig dypt forankret i Gud, – han som selv er både tre og en. Men ettersom de stridende parter derfor kan påberope seg noe guddommelig og eksistensielt sant, blir man så fanatisk i sitt forsvar av hver sin del-sannhet.

Å spalte denne kjernesannheten kan imidlertid få katastrofale konsekvenser, for det er det som skjer når man tenker: motparten angriper jo Sannheten! Det dypt tragiske er at de største krigene utkjempes mellom såkalte «kristne land». Dette kan skyldes nettopp det forhold at kristentroen aktualiserer et grunnleggende problem for all samfunnsdannelse. Men det var ikke minst dette problemet Kristus kom for å løse.

Det er her spørsmålet om identitet kommer inn. Befolkningen i de «kristne land» identifiserer seg sterkere med sin nasjon enn med sin Kristus og Hans folk. Dette representerer en tro på villspor. Den gir energi til å drepe framfor å frelse.

Problemet oppstår fordi man ikke tar steget helt ut, til Ham. Det blir kanskje som med ilden dette; for dersom ikke ilden får oppfylt sin positive hensikt blir den heller en destruktiv kraft.

Da Kristus vandret rundt i Galileas land rådet imidlertid de samme problemstillingene som vi baler med. Israel var okkupert av Romerne. Jesus ba jødene elske sine fiender. De korsfestet ham heller, – og Jerusalem ble knust.

Men på forunderlig vis skapte hans død fred. Og menighetens oppgave i dag er å demonstrere «Han som er over alle og gjennom alle og i alle» (Ef 4,6). «Slik skulle nå hans mangfoldige visdom gjennom kirken bli kunngjort for maktene og myndighetene …» (Ef 3,10). «For Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerdet som skilte, fiendskapet» (Ef 2,14).

Abbas fordømmer USAs milliardstøtte til Israel