Jeg møtte en ærbødighet for Gud jeg sjelden kjenner i karismatiske forsamlinger

I mange år har jeg vært på diverse festivaler og gudstjenester, men det er sjelden at jeg virkelig kjenner nærværet av Den Allmektige.

Som skuespiller og sanger så er mitt levebrød å formidle historier og følelser, så jeg kan i gåseøyne få hvem som helst til å «føle» Den Hellige Ånd. Det er bare å velge et sårbart tema, snakke med inderlig og kjærlig stemme, legge på litt vakker musikk i bakgrunnen og oppfordre til å komme fram. Legg på litt røykmaskin, fargerik belysning og gode kunstpauser, så blir det perfekt.

Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg tror du skjønner poenget mitt.

Jeg var i en karismatisk menighet for noen søndager siden, hvor fokuset lå veldig på vekkelse og Den Hellige Ånd. Lovsangen var for så vidt bra, talen var jordnær og praktisk, og det var god stemning. Vi ble oppfordret til å knele med hjertet når vi skulle ta nattverd, og jeg gjorde et hederlig forsøk på det.

Utad virket dette som en ganske så vellykket gudstjeneste, og man satt igjen med mye fint.

Etter at gudstjenesten var ferdig gikk kjæresten min og jeg til bilen for å kjøre hjem, men den ville ikke starte.

Det kom fremmede til for å hjelpe, og vi løp en god gjeng voksne og barn bak bilen for å dytte den i gang, men motoren bare hostet og harket. Et annet kjærestepar stoppet og vi prøvde å bruke startkabler mellom bilene, men ingenting skjedde. Vi måtte derfor ringe NAF og vente en times tid på hjelp.

Så kjæresten min og jeg lot derfor bilen stå og tuslet oss en måneskinnstur i den kalde vinterkvelden. Vi kunne enten irritere oss skikkelig over dette eller gjøre noe romantisk utav det.

Jeg er glad for at vi valgte det siste. Etter å ha gått en stund kom vi ned til St. Olavskirken. En katolsk kirke vi ofte hadde gått forbi, men aldri vært inni.

Nysgjerrigheten grep oss.

Det sto en god gjeng utenfor inngangsdøren og pratet, ikke så ulikt oss for bare en time siden, og vi smøg oss forbi dem og inn i kirken.

Det store kirkerommet var halvmørkt og stille. Messen var ferdig. Presten holdt på å slukke taklyset og gikk så for å ta imot kveldens siste skriftemål. Ved de bakerste benkene satt det fire-fem stykker på kne og ba for seg selv.

Vi gikk forsiktig forbi dem, for å ikke forstyrre. Det brant vakkert i de mange telysene i røde glass i hjørnet, og på veggene var det nydelige utskårne bilder i tre, som viste Jesus på veien opp mot Golgata.

Jeg stoppet halvveis opp midtgangen og ble bare stående for meg selv å ta det hele inn. En tanke dukket opp inni meg: «Her har Gud blitt hedret.» Jeg ble fylt med ærefrykt, kjente tårene komme og ville knele ned der jeg sto.

Dette var noe helt annet enn det møtet jeg nettopp hadde kommet fra.

Da vi forlot kirken, kjente jeg at opplevelsen ikke hadde noe med at jeg plutselig ville gå fra å være evangelisk kristen til å bli katolikk, men at i den stillheten så kjente jeg Guds Ånd komme over meg.

Det var en ærbødighet ovenfor Skaperen, som jeg sjelden kjenner i karismatiske forsamlinger. Og jeg trengte ikke å bli oppmuntret til å knele ned, for den følelsen kom helt av seg selv.

Det kan bare beskrives som nydelig.

Jeg ble møtt av to estetiske uttrykk i disse to kirkene – lidenskapelige og vakre var de begge. Allikevel så var det bare i den ene kirken at jeg virkelig opplevde å møte Gud. Og det overrasket meg litt. Dette er noe jeg har opplevd før.

I 2011 var jeg i en russisk ortodoks menighet i St. Petersburg.

Det var ikke en stol å sitte på, et kor sang bakerst på en balkong, og presten hadde stor fargerik hatt og kappe og svingte med røkelse. Det var veldig annerledes enn mine erfaringer fra høylytt lovsang og røykmaskiner, og jeg gren litt på nesen av det.

Plutselig merket jeg Den Hellige Ånd.

Jeg ble litt forbauset.

«Er Du her?» tenkte jeg.

Hvorpå Gud svarte: «Ja, det er jo Mitt hus.»

Jeg ble flau. For hvem var jeg til å dømme hvordan noen andre skulle tilbe og tilnærme seg Gud? Jeg ba om unnskyldning og gikk derfra mer ydmyk.

Hvorfor jeg velger å dele dette er at jeg savner det stille. Jeg savner at Den Hellige Ånd får bevege seg som Han vil og at det gis rom – ordentlig rom og tid – til å reflektere og bare være.

Jeg blir minnet på historien om Elia, hvor Herren ikke var i stormen, men i den stille susen. Og om hvordan Guds Ånd svevet over vannene, da jorden var øde og stille, og det ble lys.

Når det gjelder teologi og liturgi, så tror jeg det får være mellom en selv og Gud. Jeg sitter ikke med fasiten på hvordan tilbe Jesus, og det tviler jeg på at noen andre gjør heller. Selv om vi alle prøver vårt beste – uavhengig om vi er pinsevenner, katolikker eller ortodokse.

Men jeg tror det er noe vi kan lære av hverandre.

Jeg trives godt i karismatiske menigheter, og koser meg med den gode stemningen, og samtidig så er jeg så glad for de andre kirkesamfunnene der ute, som uttrykker seg annerledes. Jeg føler meg så takknemlig for disse majestetiske kirkebyggene, hvor jeg bare kan komme inn i stillhet og være med Skaperen av universet, helt for meg selv.

Denne følelsen satt både kjæresten min og jeg igjen med, da vi endelig fikk hjelp av NAF og kjørte hjemover. Både bilen og vi hadde fått nytt påfyll.