Jeg ønsker å gi Israels ambassadør et innblikk i den kristne tanken om forsoning

Hans Erik Bull Enger ser helst ikke at jeg sender mitt åpne brev til Israels forhenværende ambassadør til Norge. Jeg kan melde om at det er sendt. Avi Nir-Feldklein var den første som mottok brevet, som ble sendt til den israelske ambassaden pr. e- post. Jeg regner med at de vet hvor den tidligere ambassadøren befinner seg.

Hovedhensikten med brevet var å sette Avi Nir inn i den kristne forsoningstankegangen. Der hadde jeg regnet med drahjelp fra den norske kristenheten. Men for noen strekker ikke troen til for å kunne konkretisere de enkle læresetningene Jesus viser til.

Jeg vil anbefale Hans Erik Bull Enger å lese brevet mitt en gang til. Det inneholder ikke usannheter, jeg farer ikke med løgn. Du kan gjerne være uenig, men da setter du deg også opp mot det vi blir oppfordret til i Det Nye Testamentet. Nemlig å elske vår neste. Der er målgruppen ikke først og fremst en venn, et familiemedlem eller en klan, men heller det motsatte. Hvem er din neste, for deg?

Ole Bjarne Amdahl – jeg håper Israels ambassadør aldri får lest brevet ditt

Ikke bare Anwar Sadat ble skutt. Det er farlig å drive fredsarbeid, fordi noen ønsker det motsatte. Yitzhak Rabin falt for en israelsk kule. Det samme gjorde de 29 som ble drept og de 150 som ble skadet under bønn i Abraham moskeen i Hebron den 25.02.94. Handlingene ble foretatt av jøden Baruch Goldstein, til tross for at han hadde avlagt legeed.

Det går altså an å finne fanatikere, på begge sider. Det er på tide å frata denne typen mennesker styringsrett. Goldstein er en person som israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir beundrer. Det er slike skampletter på jødenes historie vi som israelsvenner bør belyse og ta avstand fra. Alle kan forbedre seg og det er lettere å feie for egen dør, enn å feie for andres. Når du skyter en terrorleder, dukker det snart opp en ny. Noe historien viser. Det er ingen varig vei til fred. Det må vi tørre å fortelle Israel. Noe annet er å fortie sannheten, som for dem blir en «bjørnetjeneste».

Hevnretorikk hører hjemme i middelalderen. Å tro at en selv eller de man «heier på» er bedre enn andre, er også en blindvei. Der forteller Jesus rett ut at mennesket har en tendens til å overdimensjonere andres feil og overse egne. Det er intet fruktbart syn. Flisen i andres øyne ser fariseeren, men blir ikke var bjelken i sitt eget. Den ydmyke fatter tingenes tilstand. Når skal kristne gå Fredsfyrstens ærend og slutte å rope etter mere blod? Det lurer jeg virkelig på. Når skal vi fortelle og lære Israel at det er til deres eget beste å akseptere palestinere som deres likemenn? Hvem er israelernes og din «neste»?

Selbekk: Det er trist. Det er tragisk. Og det er Espen Barth Eides skyld

Det er riktig at noen fanatiske som kjemper palestinernes sak, har det forkastelige slagordet «from the river to the sea, we will be free». Men mange mener at det er Israel som gjennomfører den politikken. Fordi de inntar stadig nye områder av Vestbredden.

Feldklein påstår at krigen startet etter 07.10.23, «før det var det fred». Det er feil i palestinernes øyne. Noe som ikke er vanskelig å skjønne, siden det er drept det samme antall palestinere på Vestbredden i perioden 2013-23, som antall jøder som Hamas drepte på grusomt vis i forbindelse med 07.10.23. Altså før dette angrepet.

Israels ambassadør har forlatt Norge. Det kommer ingen erstatter

Hvem må så ta ansvar for å ha startet? Poenget mitt, som jeg prøver å servere i klartekst til israels tidligere ambassadør, er at det folket som har den høyeste moralen, er de som først strekker ut hånden til forsoning og nye samværstakter. Her burde Israel ha store moralske ambisjoner. Fordi dette er nødvendig for dem selv, for få et godt liv. For selv å få et godt liv, må du våge å stole på naboen. Man har ikke noe valg.

Her har ikke den norske kristenheten vært forbilder i å formidle tro på andres vilje og evner til å vende om. Det er rart, når man tenker på det massive synderegisteret de selv har fått tilgivelse for. Også her glemmer kua at den har vært kalv.

Vi bør huske at 95 prosent av palestinere ikke er Hamas, men vanlige mennesker, som kun ønsker fred. Det samne som vi finner på den israelske siden.

Ingen kan nekte for at det går an å forhandle bort et stykke land, mot fred. Siden det ble vist i forholdet mellom Egypt og Israel og ledet til fredsprisen i 1978. Det går an å ta lærdom av slikt. Det viser at både arabere og israelere kan inngå fredspakter.

Hvordan forklarer vi at palestinere og jøder inngår vennskap, ja til oc med ekteskap og lever fredelig side om side, i Jerusalem og i Haifa? Er det fordi noen av dem er håpløse og uforbederlige individer?

I dag er det et fredeligere på grensen mellom Israel g Egypt enn det til tider er i noen av Oslos drabantbyer. Bortsett fra på Rafah i Gaza, men det skyldes andre forhold. Hvorfor kommer ikke kristne med forslag som kan føre til varig fred mellom partene? Tror man ikke på Fredsfyrstens ord?