– Jeg ønsker at norske kristne skal komme hjem
– I Norge møter jeg flotte og åpne folk, men dessverre har ikke alle kjennskap til sine forfedres tro – den ortodokse troen som Olav den Hellige introduserte til landet. Det er en vanlig misoppfatning at dette bare er grekernes eller russernes tro, men den pleide også å være nordmennenes.
Helt siden middelalderen, da Trondheim var kjent som Nidaros, har byen vært et viktig pilegrimsmål for kristne. Den gang la folk på reise fra alle Europas hjørner for å besøke Nidarosdomen – Olav den Helliges gravkirke. Med reformasjonen kom det en markant nedgang i antall pilegrimsreiser, men i nyere tid har man blåst nytt liv i den gamle tradisjonen. Nå samles kristne fra ulike trosfellesskap for å minnes Hellig-Olavs innsats i kristningen av landet. Hvorfor regnes Norges evige konge som en helgen også i den ortodokse kirke? Olav er ikke den eneste monarken med helgenstatus. Etter kommunismens fall har østlige kristne virkelig fått øynene opp for sine historiske ledere. Hvordan ble en britisk prinsesse så høyt elsket av sine russiske undersåtter? Og hva er det med kristne kongelige som gjør at de alltid må dø?
Et lite steinkast unna Nidarosdomen fant jeg Olavsfestdagenes middelaldermarked. Der stod små treboder på rekke og rad, fylt til randen av håndlagde produkter. I en av bodene stod søster Anna som har reist helt fra St. Elisabeths kloster i Hviterussland. Hver sommer og vinter kommer følget hennes til Norge med vogna full av tekstiler, keramikk og religiøse ikoner. Mens søster Nadya og broder Aleksander passet boden, gikk Anna og jeg en spasertur for å lære mer om klosterets liv og virke.
Annonse
«Hvem var St. Elisabeth?» Klosteret vårt bærer navnet til Elisabeth av Hessen, barnebarn av Dronning Victoria av Storbritannia. Hun ble innlemmet i den russiske keiserfamilien da hun giftet seg med Storfyrste Sergej Aleksandrovitsj i 1884. Fire år senere reiste paret til på pilegrimsreise til Det hellige land i anledning vigslingen av den russiske kirken på Oljeberget. Denne reisen bidro til at Elisabeth ønsket å konvertere fra sin barndoms lutherske tro til den ortodokse kristendommen. Da storhertuginnen bekjente sitt ønske for ektemannen, skal det ifølge tjenestepikene ha rent en ustanselig strøm av tårer fra Sergejs øyne. Endelig kunne den tyske prinsessen si til den russiske storhertugen: «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud», som moabitten Rut (Rut 1:16).
På denne tiden stod russerne overfor en svært krevende periode i landets historie, noe som i stor grad kom til å prege de kongelige. I 1905 ble Sergej drept av Ivan Kaljajev – en attentatmann fra det revolusjonære sosialistpartiet. Elisabeths reaksjon var å besøke morderen på hans celle, i håp om at han ville bli beveget til anger i møte med hennes tilgivelse. Med evangeliet i hånden fortalte hun Ivan hva hadde gjort overfor Gud og etterlot boken hos ham i håp om hans omvendelse. Storfyrstinnen tilga morderen offentlig, men til tross for hennes iherdige bønner om nåde ble drapsmannen likevel henrettet.
Etter ektemannens død solgte Elisabeth sin rikdom og opprettet et kloster der troende kvinner kunne leve liv hengitt til bønn og veldedighet. Til tross for at den tidligere storfyrstinnen levde et tilbaketrukkent liv, ble hun likevel arrestert og henrettet av revolusjonære i 1918, på ordre fra Lenin selv. Han bemerket at «Et dydig hode med krone på, er en større trussel for verdensrevolusjonen enn hundre tyranniske tsarer». Elisabeth ble i senere tid helgenkåret av den russisk-ortodokse kirken for sitt eksemplariske liv i Kristi etterfølgelse, i hovedsak for hennes kjærlighet til landets fattige og for tapperheten i møte med en urettferdig død.
Det var altså den nonneordenen som sprang ut fra klosteret Elisabeth grunnla som er opphavet til St. Elisabeth-klosteret i Minsk, der søster Anna holder til med sin familie.
«Jeg trodde ikke nonner bodde med familien sin?»
«Det har du rett i, men det er ikke bare nonner som bor i klosteret. Det er også mange vanlige kvinner som bistår nonnene i deres daglige gjøremål. Disse kvinnene har ikke avlagt livslange, monastiske løfter og har fremdeles lekmanns status. Å være leksøster er en veldig velsignet posisjon å være i, siden man får ta del i det åndelige livet i klosteret uten å måtte gi avkall på familielivet. Jeg har nå vært leksøster i syv år og trives veldig godt med det.»
«Hva er det nonnene og leksøstrene driver med, altså når dere ikke ber?» spurte jeg henne så.
«Søstrene gir åndelig og sosial hjelp til syke og lidende. De utfører sine kall på flere ulike steder, slik som statlige psykiatriske sykehus, et tuberkolose-senter og flere pleiehjem for handikappede og foreldreløse, samt for barn med lærevansker. Nonnene leker med barna og leser bøker for dem. De har også opprettet en musikkgruppe som vi nylig tok med til Frankrike, det var en veldig fin tur. Slike aktiviteter er veldig inspirerende for barna, siden de tilbringer vanligvis dagene sine på sykehuset og det er viktig å vise dem at det finnes en verden der ute. De som jobber med dette synes også det er veldig givende, siden man opplever at det er folk som trenger dem. I tillegg får man sjansen til å bygge en forbindelse og et forhold til Herren.
Annonse
I tillegg til dette driver klosteret to gårdsbruk ca. 30 km fra Minsk. Der gir søstrene husrom, arbeid og rehabilitering; til de som vil bli kvitt rus- og alkoholavhengighet, til hjemløse og tidligere fengselsinnsatte.
«Hender det at nonnene møter farlige situasjoner under rehabiliteringsarbeidet?»
«Selvsagt. Folk som er rammet av sinnslidelser kan reagere på uforutsigbare måter, så man må trå forsiktig. Men Gud er overalt og passer på, sammen med helgenene og våre åndelige fedre. Det som er aller viktigst når man jobber med veldedighet er å åpne seg opp slik at Gud får arbeide gjennom deg, det nytter ikke bare å stole på seg selv og egne krefter.»
«Er det mulig å komme på besøk dersom man ønsker å hjelpe nonnene i deres arbeide?»
«Ja, det er bare å søke oss opp og ta kontakt. Så lenge man har sagt ifra på forhånd pleier det ikke være noe problem å få plass. Dersom du oppgir antall dager du ønsker å tilbringe i klosteret kan vi sammen legge en plan for hvilke aktiviteter du vil ta del i. Mange tilreisende ønsker å hjelpe til med barna, da kan man for eksempel ta dem med til Gudstjeneste. I tillegg til det liturgiske livet er også verkstedene våre populære. Vi har mange håndverkere tilknyttet klosteret, eksempelvis ikonmalere, glasskunstnere og treskjærere som besøkende kan lære mye av.»
Hviterussland har lenge vært et lukket land, men sist vinter ble dørene åpnet på gløtt for turister. Myndighetene myknet da opp innreisereglene slik at utenlandske borgere kunne oppholde seg visum-fritt i landet inntil fem dager, en grense som i juli ble utvidet til tretti dager. Gode nyheter for den som ønsker en pause fra hverdagen og trenger åndelig påfyll.
Reisefølget til søster Anna kommer ikke bare for å samle penger for klosteret, Trondheimsreisen har nemlig en dypere religiøs betydning for de hviterussiske kristne. Lekbroder Aleksander forteller om troen sin med stor iver og ønsker at nordmenn skal gjenoppdage sine kristne røtter.
«I Norge møter jeg flotte og åpne folk, men dessverre har ikke alle kjennskap til sine forfedres tro – den ortodokse troen som Olav den Hellige introduserte til landet. Det er en vanlig misoppfatning om at dette bare er grekernes eller russernes tro, men det pleide også å være nordmennenes. Denne troen eksisterer fremdeles og har holdt seg uforandret siden den ortodokse kirke ble grunnlagt av Jesus Kristus selv gjennom Hans apostler. Gud forteller i det nye testamentet at Hans kirke ikke skal bli beseiret av dødsrikets krefter, vranglære eller menneskelig feil. Jeg vil oppfordre mine kristne venner i Norge til å lete etter den kirken som har beholdt hele sannheten, som ikke lar tidsånden diktere dens lærdom. Den ortodokse kirken var, er og vil alltid være Hans sanne kirke, og jeg ønsker at norske kristne skal komme hjem til den. Vær ikke redde for å utforske den, og stille spørsmålet: Hvor ligger sannheten?».
