Frispark
Jeg opplevde årets kirkemøte som annerledes
At det er viktig å gi troen videre, er en selvsagt ting for enhver kirke. Også for Den norske kirke. Men på de siste årenes kirkemøter er det andre saker som har tatt mye plass, spesielt spørsmål relatert til LHBT+, og den store saken om kirkelig organisering og arbeidsgiveri. De indre motsetningene i kirka har vært tydelige (motsetningene går på kryss og tvers, avhengig av sak), og det har tidvis vært mye følelser.
Årets kirkemøte opplevde jeg som annerledes. Nå må det sies at jeg ikke er blant superveteranene på kirkemøtet. Men jeg møtte for femte år på rad nå i april, og har et visst sammenlikningsgrunnlag. Flere enn før snakket tydelig og høyt om hvor viktig det er å gi videre det vi selv har fått – til dagens mennesker og nye generasjoner.
Annonse
Avtroppende kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum slo an tonen i sin åpningstale. Hun viste til at kunnskapen om kristendommen har «sunket drastisk» de siste 30 årene i hele den norske befolkningen, inkludert blant kirkens medlemmer. «Dette må vi gjøre noe med – med stor frimodighet. Derfor er det helt avgjørende at vi de neste årene satser på kirkelig undervisning og læring.»
Da de to kandidatene til å bli ny kirkerådsleder skulle presentere seg, satte begge to ord på noe av det samme.
Gard Sandaker Nielsen, Åpen folkekirkes kandidat, sa det slik: «Hver enkelt av oss som er her på kirkemøtet, er her fordi vi har møtt noen som har møtt oss. Det er skapt tro og tilhørighet til kirken. Vi står i en direkte linje til de som har gått før oss. Og vi tar stafettpinnen videre, og vi bærer lyset videre.»
Og teologiprofessor Harald Hegstad, som i forkant av kirkemøtet hadde satt «Troen må gis videre!» som overskrift over sin selvpresentasjon i avisen Vårt land (10.04.24), sa at han trodde på en kirke som er åpen, men samtidig tydelig, som står for noe.
«En åpen kirke må ha noe å invitere inn til for å være interessant. Den må være synlig og ta sin plass i samfunnet.» Han snakket om kirkas oppdrag og kirkas kjerneoppgaver. Hans mål er at kirka kan bli «det Gud har kalt den til å være.» Hegstad ble valgt til ny kirkerådsleder.
Trosopplæring var en av de store sakene på årets kirkemøte. Det var ingen uenighet om hovedretningen: Kirka vil ikke bare nå ut med kunnskap og kjennskap til alle døpte mellom 0 og 18 år, men til alle:
Barn og voksne, døpte og udøpte. I dette ligger en tydeliggjøring av kirkas misjonale fokus. I tillegg, og dette er en stor glede for meg som er svært opptatt av disse tingene:
Den nye planen for kirkelig undervisning og læring snakker mye om at fellesskapet og trospraksisene er viktig for læring. Altså: Kirka må ikke bare snakke til hodene. Vi må gjøre tro sammen og bygge relasjoner over tid.
Annonse
Kirkemøtet pleier å vedta en uttalelse. I år hadde uttalelsen form av en hilsen til kirkas mange tusen frivillige, ansatte og rådsmedlemmer. Trubadur og ordkunstner Tore Thomassen, som jeg er så heldig å kjenne ganske godt, var med og skrev den, og da han presenterte den fra talerstolen, høstet han gjentatte ganger glad latter fra salen, blant annet da han spontant spurte biskop Kari Veiteberg på første benk om hun flørtet med ham? Jeg antar at hun hadde uttrykt sin støtte til uttalelsen gjennom begeistret kroppsspråk.
«I en tid med store endringer, er ikke kirken lenger et selvsagt valg for alle. Men forandring skaper nye muligheter. Vi må se vår egen tid i øynene og ikke slå blikket ned, men be om klarsyn og frimodighet til å dele vår tro og vårt håp.»
Slik begynte hilsenen. Den avsluttet slik: «Vi står sammen i bønn og forventning. Takk!» Hilsenen var rammet inn av bibelvers.
Da jeg ble ordinert til prest for 20 år siden, sang vi: «Ditt rike står gjennom alle tider, ditt herrevelde gjennom alle slekter. Halleluja, halleluja.»
Guds rike står også gjennom vår tid. Både vi og kirkene våre er ufullkomne, som sprukne leirkar. Men gjennom oss kan likevel evangeliet om Jesus og hans nåde lyse, så verden kan se og tro.
