Debatt
Jeg ser lyst på at det går nedover med så vel barnedåp som konfirmasjon
Publisert
Sist oppdatert
Det er 61 år siden jeg ble luthersk konfirmert i Nærbø kirke. Den gang stod over 90 prosent av årskullet til konfirmasjon, nå er det visst under halvparten.
På jærsk var det mange som uttalte det latinske ordet feil, og sa «konformasjon». Det svarte egentlig bedre til de reelle forhold, for det hele skjedde i «konformitet» med det nesten alle gjorde, uten noen særlig forståelse for de religiøse sider ved saken.
Annonse
De færreste av oss hadde noen indre trang til å «bekrefte (confirmare) sin dåpspakt», men alle gledet vi oss til presangene, og særlig pengene. Det var i det hele tatt en seremoni som var tømt for sitt religiøse innhold allerede for seksti år siden, ja sikkert lenge før det.
Men kirkene (også den katolske) har nektet å ta avkristningen inn over seg. Man foretrekker tomme ritualer fremfor å justere seg etter realitetene. Hele dåpspraksisen er i radikalt brudd med de retningslinjer som gis i Det nye testamente.
Barnedåp lot seg forsvare i en tid da troen så å si lå i den luften man pustet i, men den er meningsløs når så vel foreldre som resten av slekten lever utenfor kirkens gudstjenestefeirende felleskap. Den meningsløsheten folk føler ved å delta i religiøse ritualer de selv står fremmede overfor, virker demoraliserende og fremmer avkristningen.
Barnedåp lot seg forsvare i en tid da troen så å si lå i den luften man pustet i.
Hvor fjernt det hele ligger fra de flestes begripelse merkes i ordbruken: Innenfor den sakramentale kirkelige språkbruk blir man døpt og konfirmert, men ifølge tidens kirkefremmede vokabular er de passive verbalformene blitt refleksive: Man døper seg og konfirmerer seg. Det er absurd.
Jeg ser lyst på at det går nedover med så vel barnedåp som konfirmasjon. Når man nærmer seg nullpunktet, vil kanskje noen gjenoppdage hvordan det hele skulle være: Kirken må ha høye terskler, der inngangen heter troen og dåpen – og da for voksne mennesker – og der kristenlivet innebærer et gudstjenestefeirende fellesskap som hver uke samles på Herrens dag til bønn og brødsbrytelse.
Oppskriften står allerede i Apostlenes gjerninger, og mye tyder på at vi må tilbake dit og rett og slett begynne på nytt. Den gang ble de kristne hatet og forfulgt; i dag vekker vi stort sett bare likegyldighet. Det er i seg selv urovekkende.
Denne teksten ble først publisert på Facebook.
