Jeg skylder Olaug Bollestad en unnskyldning

På lørdag velger Kristelig Folkeparti Olaug Bollestad til partileder. Den rollen hadde hun i noen måneder etter Knut Arild Hareides avgang i 2018, og hun har hatt den siden Kjell Ingolf Ropstad gikk av tidligere i høst. Nå får hun den permanent. Det er en spennende løsning for et kriserammet KrF.

Jeg følger det daglige politiske livet på litt avstand, men kan ikke huske å ha registrert noen nevneverdig motstand mot Bollestad. Det er ikke der problemet ligger. Det handler mer om at hun ikke helt har blitt regnet med.

Bollestad avviser at hun vil være en kortsiktig gallionsfigur for KrF

Da hun som første nestleder overtok etter Hareide, lå det liksom i kortene at det var Kjell Ingolf Ropstad som skulle bli partileder på fast basis. Denne gangen var det Dag-Inge Ulstein som var den antatte etterfølgeren når partiet igjen skulle skifte leder. Hvorfor var det ikke flere som tenkte på Bollestad?

Jeg har nok vært blant dem som ikke så henne for meg som partileder. Det var ikke noen veldig grundig overveielse, mer en slags intuitiv fornemmelse av at hun ikke var typen til det.

Jeg skal ikke mene veldig sterkt verken sånn eller sånn om hvem som burde lede Kristelig Folkeparti. Men jeg tror Olaug Bollestad har blitt undervurdert. Og jeg tror at jeg selv har undervurdert henne. Det er derfor jeg tror jeg skylder henne en unnskyldning.

Politisk engasjerte mennesker kan velge ulike tilnærminger til sakene de skal ta stilling til. Man kan velge en ideologisk inngang. Da ser man systemet først, og vurderer den konkrete saken i lys av det. Begrepet «velferdsprofitør» kan være en typisk illustrasjon på en slik tilnærming.

Man kan også velge en motsatt tilnærming, og se situasjonen fra individets ståsted, eller nedenfra, om vi vil. Det er ikke minst her Olaug Bollestad med sin livserfaring har noe å melde som hun kan fronte på en annen måte enn dem som har vært i politikken mer eller mindre hele sitt voksne liv.

I Politisk kvarter på NRK P2 onsdag morgen snakket Bollestad om at «vanlige folk skal få kjenne at KrF har en politikk som treffer dem, enten de går i kirken eller ikke». Politikken ska være både treffsikker, moderne og gjenkjennelig, forklarte hun.

Det er naturligvis både nødvendig og relevant å forstå samfunnet også som en sum av ulike systemer. Hvis man insisterer på kun å se individer, avskjærer man seg selv fra innflytelse.

Men en klok politiker er først og fremst opptatt av å finne gjennomførbare løsninger på vanlige menneskers hverdagsproblemer. Løsningene må finnes i fellesskap med andre, det er derfor vi kaller det politikk. Men ideologi alene er ikke alltid nok.

Bollestads fremste ressurs er ikke hennes lange politiske erfaring, selv om hun har vært stortingsrepresentant i åtte år og før det var ordfører i seks år. Hun gikk forresten også på Bibelskolen i Staffeldts gate i 1981.

Hennes fremste politiske ressurser er hentet fra livet utenfor politikken. Da hun var fungerende partileder i 2019, brukte hun landsmøtetalen sin til å fortelle den sterke historien om da hun bidro til å redde livet til ektemannen Jan Frodes, alias hr Larkin, liv i møte med sykehuspersonell som ikke så ut til helt å innse alvoret i situasjonen da han ble rammet av hjerneblødning.

Hun fortalte vakkert om opplevelsen av å se naboen legge planter i hennes blomsterkasser, om hjelpen hun fikk til dekkskift og hagearbeid, og at de fikk låne plass i naboenes frysere da mange leverte mat til den trengende familien.

Så klarte hun å knytte dette sammen med hvor lokalpolitikere plasserer byggefelt og hvordan de skal se ut. For så nære er forbindelseslinjene mellom hverdagsliv og politikk.

Et av sitatene jeg merket meg fra talen hennes i 2019 var dette: «Vi trenger ikke bautaer og steiner etter oss, vi trenger å ha reddet og hjulpet enkeltmennesker.» Usentimentalt og hverdagsnært. Og så lurer jeg på om man kan si: det er flere kvinner enn menn som snakker slik. I hvert fall er det langs disse linjene jeg tror Bollestad har blitt undervurdert som kanskje litt for fargerik, litt for uforutsigbar.

Mot slutten av boken «Snakk sant om livet» fra tidligere i år forteller Bollestad om da hun valgte å ikke utfordre Kjell Ingolf Ropstad til kamp om ledervervet. Hun mente partiets flasketut i flere år hadde pekt mot ham.

Så skriver hun også om hvordan det ofte er «lettare å peika på dei unge mennene enn kvinnene, og kanskje spesielt dei vaksne kvinnene.» Hun beskriver hvordan man som kvinnelig utfordrer i konkurranse med en mann må være «tre gonger så flink og, hadde eg nær sagt, tre gonger så ung.»

Så er det som om stemmen hennes roper fra boksiden når hun først konstaterer og så utbryter: «Å vera kvinne i politikken er ikkje alltid lett. Er du på min alder, får du stadig spørsmålet: «Når har du tenkt å gi deg?» Eg har søren ikkje tenkt å gi meg!»

Landsmøtet i Kristelig Folkeparti er fullt ut i stand til å velge sin leder uten at jeg trenger å mene så veldig mye om det. Men jeg er lei meg for at jeg litt ubevisst har vært fordomsfull overfor Olaug Bollestad.