Jeg sletter mine kontoer på Facebook og Instagram

Hei, Mark – med Facebook og Instagram liggende i lommeboka di. Det er slutt mellom oss. Det er ikke meg, det er deg. Stort sett. Så i dag slettet jeg mine kontoer på de to nevnte sosiale mediene dine. Jeg skal forklare deg hvorfor, selv om du frem til nå ikke har fremstått særlig interessert i hva jeg mener og synes.

Grunnene er både personlige og prinsipielle. For å ta det prinsipielle først:

Du har altfor mye makt. Gjennom blant annet Facebook, Instagram og WhatsApp har du tilnærmet monopol på sosiale medier, noe som har ført til søksmål fra amerikanske påtalemyndigheter. Fravær av konkurranse gjør at du kan tillate deg ganske mye uten at vi brukere forsvinner. For hvor skal vi gå? Hvem har vel hørt om Diaspora eller Ello? Det er liten sjanse for at jeg finner noen av mine venner der. Dermed har jeg, og milliarder andre, blitt værende under dine fangarmer.

Kristen medieleder med Facebook-farvel: «Det er ikke meg, det er deg»

Du vet altfor mye om meg. Jeg har ikke noe å skjule, tror jeg. Men jeg mener det er problematisk at vi har en aktør som samler inn så mye data fra 2,89 milliarder aktive brukere. Disse gir deg villig av bilder, interesser, familiemedlemmer, posisjon og så videre for at du kan bruke det til å tjene penger. Forretningsmodellen krever høy grad av tillit. Jeg har gitt deg informasjon i bytte for å holde kontakt med venner. I feil hender, kan det være en skummel situasjon.

Og jeg er redd for at du er i ferd med å bli «feil hender». Du vil kanskje innvende at Google også vet enormt mye om oss. Joda, det er riktig, og de bør gås nærmere etter i sømmene. Men din påvirkning på menneskers liv er trolig betydelig større. Uansett var det deg og meg vi snakket om nå, så ikke forsøk å skifte tema.

Du har ikke vist deg den tilliten verdig. «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», sa Pippi Langstrømpe. Jeg stoler ikke på at du er veldig snill, Mark. Nå har jeg ingen mulighet til å vurdere eller dømme deg personlig; vi snakker om selskapet og din ledelse.

Store interne konflikter i Facebook

Cambridge Analytica-skandalen, der data fra Facebookbrukere ble brukt til å påvirke valget i USA er en sak. En annen er da dere drev psykologiske eksperimenter på en utvalgt gruppe personer på plattformen deres, uten at de visste det. Slikt gjør man bare ikke!

Så har det blitt lekket en rekke dokumenter den siste tiden som også gir grunn til bekymring. Det som kanskje har fått mest oppmerksomhet, er at deres interne forskning viser at Instagram forverrer selvbildet hos unge jenter som allerede sliter med dette. Men dere har valgt å holde det for dere selv – uten å ta grep, så langt vi andre kan se.

Du har enorm makt, du vet enormt mye om oss og du fremstår som en ulv i fåreklær. Skremmende.

Hvordan svarer du så på kritikken? Ved å lansere et nytt navn på selskapet, Meta, og en ny strategi, et «metavers» – et slags digitalt univers på siden av det fysiske. Er det mulig? I stedet for ydmykhet, bønn om unnskyldning og tiltak for å gjenoppbygge tillit, lanserer du altså en plan for å utvide din makt og skape nye tentakler som infiltrerer livene våre.

Du strammer igjen skruen. Finner flere måter å hindre meg frihet. Nei, du nekter meg ikke å bryte løs, men du skal vite at det sitter langt inne. For jeg har, eller du har, gjort meg avhengig av disse sosiale mediene som en arena for å holde kontakt med venner, avtale bursdager i klassen og for å spre arbeidet vi gjør i Tro & Medier.

Men de positive sidene veier ikke opp, og nå er det på tide å ta kostnaden det er å bli fri. Forsvinner Tro & Medier også fra disse plattformene? Nei, ikke ennå, men både vi og andre er nødt til å ha en løpende refleksjon om etikk, kommunikasjonsstrategi og hvem vi skal være avhengige av for å nå ut med budskapet vårt.

Når det gjelder de personlige grunnene, tror jeg at jeg skal være litt mer varsom med hva jeg sier til deg, for hvem vet hva du gjør med den informasjonen? Men jeg kan si det slik at det handler i stor grad om tidsbruk og sammenligning. Jeg ser ikke at tiden jeg bruker på deg, er den beste måten å forvalte tiden jeg har fått i gave.

Men likevel gjør jeg det. Og selv om jeg er en voksen mann, ligger også sammenligningen på lur når jeg er i sosiale medier. Jeg vil ikke at det skal være slik, men dine plattformer trigger noe i meg som verken er sunt eller sympatisk. Derfor bryter jeg ut. Jeg går glipp av noe, men håper å puste friere.

Jeg vet at dette bare er en dråpe i havet. Ingenting endrer seg ved at en enkeltperson gjør dette. Du gråter ingen tårer når jeg forlater deg. Men en dråpe handling er bedre enn et hav av refleksjoner. Så håper jeg andre også gjør noen grep, enten ved å slette kontoen eller redusere tidsbruk og hva de deler i dine medier.

Kan vi bli venner igjen? Jeg vet ikke. Enten må du vise deg tilliten verdig. Eller så finner jeg ut at så mye kommunikasjon foregår i dine kanaler, at jeg rett og slett må komme tilbake igjen for å være påkoblet verden. Sistnevnte tanke er ganske skremmende. Inntil videre holder jeg kontakt med venner på andre måter. Jeg tror det kan bli ganske fint.