Jeg trenger deg

Jeg er 22 år, student i Oslo, og tror på Gud. Er du på min alder, håper jeg at disse ordene vil skape gjenklang og vekke en lengsel i hjertet ditt. Hvis du er yngre enn meg, er min bønn at denne teksten vil gi deg håp for fremtiden.

Er du eldre enn meg, og spesielt en eller to generasjoner eldre, og tror på Gud, da er det deg jeg snakker til. Og i det jeg vil si, vet jeg at jeg er en stemme for andre som er 22 år, student, og tror på Gud.

Jeg er en stemme for de du ser utenfor kjøkkenvinduet ditt hver dag, med sekk på ryggen og headset på ørene på vei til lesesalen, og som du skuer på det høylytte ungdomsbordet på kirkekaffen hver søndag.

Jeg er en stemme for unge kristne, som fremstår som selvsikre, men som bak en polert fasade kjenner seg skremmende usikre. De som virker fornærmende selvstendige, sterke og trygge, men som innerst inne er svake, utrygge, og sårbart avhengige av andre.

Jeg er en stemme for de som gir inntrykk av å være grunnfesta, men som i realiteten famler seg frem i mørket, på vaklende grunn.

Jeg er en stemme for en generasjon som mener noe, som baner vei, og som ser, anerkjenner og oppmuntrer, men som likevel – og kanskje mer enn noen gang – lengter etter å høre meningene til noen med mer erfaring, lengter etter noen som har banet vei før dem, og ikke minst som lengter etter å bli sett, anerkjent og oppmuntret.

Og den stemmen sier klart og tydelig: «Jeg trenger deg.»

Jeg trenger deg, som har levd lenger enn meg. Jeg trenger deg, som har blitt dratt med på livets opp- og nedturer. Jeg trenger deg som har blitt sviktet, men klart å tilgi.

Og så trenger jeg deg som har blitt sviktet, men synes tilgivelse er vanskelig. Jeg trenger deg som har rotet ting til, men klart å ordne opp. Og deg som har rotet ting til så mye at det ikke lar seg fikse.

Jeg trenger deg, som kan fortelle meg at livet kan gå bra, og livet kan gå dårlig, men som tror på at Gud er der uansett. Jeg trenger å kjenne deg, du som er et vitne om at Gud tåler hele livet, at Han tåler hele meg.

Og jeg trenger deg nå. Jeg trenger at du er det forbildet, den veiviseren, det vitnet på en tro som holder, som hindrer meg fra å bli en del av statistikken som sier at 59 prosent av kristne i alderen 18-29 år forlater troen, forlater Gud. For hvis ikke du viser vei, gjør noen andre det og den veien vet jeg ikke hvor leder.

Jeg trenger deg. Du som har levd en stund, med dine opplevelser, erfaringer og berg- og dalbaner. Jeg trenger at du er der. At du vil bruke tid med meg.

At du vil dele av din livskompetanse og ikke legger den på hylla bare fordi dine egne barn har flyttet ut, eller fordi du har pensjonert deg og må bruke all din tid på å pusse opp hytta eller steppe up treninga for å slå naboen på Birken.

Din kunnskap og livserfaring trengs sårt. Vi unge trenger deg. Jeg trenger deg. Jeg som skal vandre på en vei som tross alt er overraskende lik den veien du har gått.

Og så vil jeg være så frimodig å påstå at også du trenger meg. Du trenger å dele av din kompetanse, dine historier, din erfaring. Du trenger den oppmuntringen som finnes i å se hvor verdifull du er for oss som er yngre enn deg, hvor verdifull du er for meg.

Og så tror jeg du trenger å bli oppmuntret av at din tro også er min tro, av å høre at din Gud også er min Gud, ja, den oppvoksende generasjonens Gud. Jeg tror du trenger å bli minnet om håpet i at neste generasjon deler og viderefører din tro, ditt håp.

At det også er min tro, mitt håp. Jeg tror du trenger å oppmuntres og velsignes ved å bety noe for en fremtid utover din levetid, ved å bety noe for meg. Slik Moses betydde noe for neste generasjon, ved å utruste og bety noe for Josva, som ledet israelittene inn i det lovede land, etter Moses død.

Mest av alt tror jeg at vi begge trenger å kjenne oss elsket, verdifulle og nyttige, gjennom å bety noe for hverandre, i en relasjon på tvers av generasjoner.

Å trenge andre mennesker er sårbart, derfor snakker vi ikke om det. Å trenge andre mennesker er menneskelig, derfor må vi snakke om det.

Derfor håper jeg at også du vil snakke om det. Ikke med blekk på et papir som dette, men direkte, med noen som trenger deg. Vit at du er etterlengtet. Vit at du er ønsket. Vit at du trengs. Lytt til de unges stemme vårt rop og vår bønn om å bli hørt, og slipp oss inn i livet ditt. Upolert. Ærlig. Sånn som du er. Med ønske om å se oss. Upolert. Ærlig. Sånn som vi er.

Gjør det nå. Til vanlig ville jeg foreslått førstkommende søndag i menigheten hvis du treffer oss der. Eller å ta kontakt gjennom ungdomsarbeideren og invitere oss hjem på middag, ut på kafé, på tur i skogen, eller like gjerne inn i hverdagen din, hvor du tar oppvasken, mekker på bilen, eller hjelper barn eller barnebarn med leksene.

Og akkurat nå er det mer tid enn noen gang både til og for å strekke ut en hånd, om det er på en 2-meters-avstands tur i parken, eller til en telefonsamtale.

Det er ikke så farlig hvordan men vi ber om at du vil møte oss, og viser oss det, så vi tør å komme bort. For til syvende og sist vandrer vi alle på samme vei, og det er lettere å finne frem sammen med noen som kjenner terrenget.

Artikkelen har ståttpå trykk i tankesmien Skaperkrafts serie «Unge stemmer».