Jeg tror Åste Dokka misforstår med vilje

I en avisdebatt om det nye nettstedet identitetogseksualitet.no som seks kristne barne-og ungdomsorganisasjoner står bak, har begrepet «å følge hjertet sitt» blitt et tema.

«Når Thomas Neteland sier at vi ikke skal følge hjertet vårt, må vi jo bare tro at han mener det», skriver kommentator i Vårt Land, Åste Dokka, som vanlig glimrende i sin retoriske brodd.

«Å følge hjertet», er en metafor. Spørsmålet er hvilken kontekst det skal forstås inn i. Her finnes nok saklig uenighet mellom ulike fløyer i synet på hvordan Bibelen skal brukes i veiledning om identitet og seksualitet. Men kanskje er også retorikken en avsporing.

Nettside om seksualitet møtt med krass kritikk: – Problematisk, skriver Oslo-biskop

Åste Dokka mener at det å ikke følge hjertet sitt, gir rom for det hun kaller «blind lydighet». Jeg tror hun misforstår med vilje. «Hjertet», forstått som egne følelser, opplevelser og erfaringer av en subjektiv virkelighet, er svært viktig som en varselinstans om viktige og vesentlige ting å lytte til.

Men det er da ikke spesielt oppsiktsvekkende at «hjertet» ikke er noe troverdig kompass å styre etiske avgjørelser etter, spesielt ikke når man er på vei til et modnere voksenliv. Derfor styres da også ungdommene i stor grad utenfra. Spørsmålet er bare hvilket kompass de får utdelt.

Her er et innspill fra en menighetsprest som hilser det nye undervisningsmateriellet velkommen. Det er kanskje ikke det eneste brukbare på markedet, men så har det sannelig ikke vært mye anvendelig å hente fra kirkelig hold ellers de siste årene.

NRK laget for noen år siden produksjonen «Ikke spør om det», der de inviterte et knippe prester til å reflektere rundt temaer som blant annet alkohol og sex. Det var en flau affære og svært ensidig som veiledning.

Er klassisk kristen etikk farlig?

Min erfaring i møte med både konfirmanter og eldre ungdommer, er at vi trenger hjelp til de krevende samtalene om seksualitet. Dialogen skjer selvsagt ikke i selve undervisningsmateriellet. Det kan bare være ett av flere innspill til selve dialogen. Den må foregå ansikt til ansikt mellom voksne og ungdom. Der må det jobbes beinhardt med å skape trygge rom for samtale. Da er det min erfaring at nyansene også får sin rettmessige plass.

Jeg tror ikke faren er «blind lydighet». Jeg tror den største faren er at voksne kristne veiledere i for liten grad snakker om temaet overhodet. Diskusjonen om grenser foregår heller i avisspalter som denne, langt borte fra ungdommenes virkelighet. Dermed er ungdommene overlatt til seg selv i en populærkultur som later som den er opptatt av individets rett til selv å ta egne valg og «følge hjertet sitt».

Det har en pris å drømme om at kirkene skal bli fylt av nye mennesker

Sannheten er vel snarere at denne populærkulturen er nesten autoritær i sin kollektivisme, sterkt påvirket av såkalte influensere, mange av dem ikke eldre enn tenåringene selv.

Jeg savner en bredere refleksjon rundt makt og autoritet i ungdommers liv som tar på alvor den innflytelsen alle andre slags stemmer har fått.

Personlig mener jeg den kollektive innflytelsen på ungdommers valg er langt mer bekymringsfull, enn stemmene fra dette nye undervisningsopplegget. Her gripes det fatt i aktuelle spørsmål, samtidig som man søker å være tro mot Bibelens veiledning.

Jeg har ikke funnet noe bedre alternativ fra kirkelig hold til flytende og autoritær populærkultur.

Det er ikke for mye tro som truer dagens unge – derfor trenger vi The Send