Jeg tror kristne tåler kritikk bedre nå

Artikkelforfatteren har skrevet boka «Hedning-samfunnets historie: Et halvt århundre med rabalder».

----------

Jeg vet ikke hvilke følelser som vekkes i kristenfolk ved synet av Gud tegnet som Donald Duck, eller Jesus tegnet som en jovial tjukkas som løper rundt på vannet iført gul superdrakt med J på brystet. Men jeg skal komme med en bekjennelse. Jeg tror de fleste kristne i dag trekker på skuldrene av slikt.

Slik var det ikke i 1982. Da anmeldte KrFs kvinnegruppe Hedningsamfunnet for brudd på blasfemiparagrafen. Utgangspunktet var tegneserieheftet «Jesus Kristus & Co», der en av stripene var basert på en historie fra Første Kongebok, kapittel 18.

Her blir Kong Saul misunnelig på David og sender ham ut i krig mot filisterne i håp om at de skal ta knekken på ham. Men David var ikke tapt bak en vogn! Tegneserien viser det blodige slaget der filisterne blir slaktet ned.

Vi får også se den store gryta med forhuder som David, på bestilling, tok med seg tilbake til kong Saul som bevis på at slaget var vunnet.

Deretter får vi se en skjeggete Donald Duck, som opplagt skal forestille Gud. Han sitter på en sky, omgitt av basunblåsende engler, mens han fornøyd bivåner bryllupet mellom David og kongens datter, som sistnevnte ble tvunget til å gå med på ettersom synet av alle filister-forhudene var verdens beste bevis på at «Herren var med David».

Ledende teologer, kristne ledere og folk flest var ikke i tvil. Dette var over streken! Dette var blasfemi! Vårt Land skrev på lederplass at om det skal være et poeng å ha en blasfemiparagraf, så må den brukes nå.

Teologiprofessor og senere Høyre-politiker Inge Lønning ble satt til å utrede saken på vegne av påtalemakten. Han var ikke tvil om at tegneserien «Jesus Kristus & Co» var i strid med blasfemiparagrafen.

Bladet var imidlertid så barnslig og plumpt, grovt smakløst, ja, så usvikelig i sin mangel på estetisk sans, at det ikke fortjente den blesten en rettssak ville innebære, mente Lønning. Så det ble ingen tiltale. Noen humor greide han tydeligvis ikke å se i dette, den imponerende gryta med forhuder til tross.

I leserbrevspaltene var stemningen enda skarpere. Rasende innlegg betegnet tegneserien som den verste blasfemien de hadde sett på lang tid. Dette useriøse oppkoket fortjente ikke engang betegnelsen religionskritikk, mente andre. «Jesus Kristus & Co er et møkkablad» var overskriften i Fredriksstad Blad.

Jeg tror mange kristne i Norge husker Hedningsamfunnet med adskillig oppgitthet og frustrasjon. Mange opplevde kanskje at religionskritikken deres ikke alltid var like treffende. Kanskje hadde ikke «hedningene» forstått bibelhistoriene de gjorde narr av på riktig måte.

De var kranglete og vrange. Og provoserende. Noen ganger ble det til og med direkte voldelig, som da Hedningsamfunnet stilte opp på møter med Aril Edvardsen i Sarons dal i 1977 eller med Aage Samuelsen i 1978. En av Hedningsamfunnets ledende agitatorer på den tiden het Arild Karlsen. Han var ikke bare ute etter kristendommen.

«Målet var å håne de kristne personlig og direkte. Jeg prøvde å ta mannen og ikke ballen», sa Karlsen til meg da jeg intervjuet ham i forbindelse med ei bok jeg nettopp har kommet med: «Hedningsamfunnets historie: Et halvt århundre med rabalder.»

Trolig druknet budskapet deres litt i de voldsomme aksjonsformene. Etter hendelsen i Sarons dal i 1977 skrev Fædrelandsvennen at de oppfattet aksjonen som et forsøk på å trenge seg inn på andres enemerker for å få fram «sitt ganske spesielle budskap». Men Hedningsamfunnets budskap var jo egentlig ikke så veldig «spesielt».

Påstanden deres var tross alt bare at det er umulig å helbrede sykdom med bønn. Men når den ble framsatt av en hylende og sprellende Arild Karlsen som ropte «Kvakksalver!» og «Svindler!» mot Aril Edvardsen mens sterke vakter bar ham ut av teltet i Sarons dal, var det ikke så enkelt å høste noen forståelse for det underliggende budskapet.

I et moderne samfunn må vi ha toleranse for ytringer noen finner sterkt provoserende og sårende. Redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, fikk selv smake muslimenes vrede da han publiserte Muhammed-karikaturene i januar 2006. Jeg tror imidlertid ikke Selbekks prøvelser var forgjeves.

Forhåpentligvis gjorde det verdens muslimer litt mindre hårsåre. Kanskje førte publiseringen av Muhammed-karikaturene, som Selbekk og noen andre modige redaktører stod bak i 2006, til at det ble litt vanskeligere for imamer å hisse opp verdens muslimer til kamp mot satiretegninger en gang til. I 1989 demonstrerte rundt 3000 muslimer i Oslos gater i protest mot Salman Rushdies bok «Sataniske vers».

I 2006 og 2010 var det store muslimske protester i Norge mot Muhammedkarikaturene. Men de siste årene har vi ikke sett noe i nærheten av dette. Da en person satte fyr på en Koran på gata i Kristiansand i fjor høst, så vi ingen rasende muslimer i gatene.

Jeg er ikke i tvil om at kristenfolk i Norge anno 2020 tåler harselas og latterliggjøring av kristendom vesentlig bedre enn de gjorde i 1974, da Hedningsamfunnet startet opp. I boka påstår jeg at Hedningsamfunnet bidro til å ferdigkrenke Norges kristne. Hedningene har i praksis bidratt til å lære kristne hva det vil si å leve i et fritt, åpent og mangfoldig samfunn.

Jeg tror muslimene er på vei også. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være smertefullt at noen tråkker på det man føler aller sterkest for. Men i et moderne, liberalt samfunn må man nesten tåle det. Og da tror jeg ikke vi har så mange andre metoder enn eksponeringsterapi.

Blir man utsatt for slikt en del ganger, må man etter hvert bare akseptere at «noen folk er sånn», og slutte å ta seg så nær av det. Er man trygg nok i sin gudstro vil man vel også stole på at slike folk uansett vil få sin straff. Hva vet vel jeg. Resultatet er uansett at man venner seg til provokasjonene og lærer seg å heve seg over det.

For å komme dit har både Hedningsamfunnet og Vebjørn Selbekk tatt en for laget. De fortjener en takk fra oss som ønsker en framtid med ytringsfrihet, religionsfrihet og mangfold i et liberalt og tolerant samfunn.