Jeg tror på menigheten!

Menigheten – Kirken har fått ulike navn i Bibelen. Noen av navnene er: «Guds folk», «Kristi brud», «Kristi kropp», «Guds familie» og «Et hellig tempel». Disse navnene beskriver på hver sin måte hvordan menigheten og dens fellesskap er.

Menigheten er en guddommelig forordning sammen med ekteskapet. Derfor vil det alltid være angrep mot disse Gudgitte institusjonene. La oss derfor være på vakt.

Menigheten er både global og lokal. I Det nye testamentet ser vi at Paulus skriver til konkrete menigheter som finnes på lokale steder. Den universelle kirke består nemlig av lokale menigheter.

I NT leser vi blant annet om menighetene i Galatia og menighetene i Asia. Lokale kirker består av smågrupper, mellomstore grupper og gudstjenestefeiringen om søndagen. Jeg er av den oppfatning at det er nødvendig å finne sin plass i en lokal kirke eller på et konkret bedehus om man skal leve det kristne livet slik det beskrives i Bibelen.

Jeg har også besøkt kirker under andre himmelstrøk langt borte fra Norge. Jeg kjente ingen i den lokale kirken på forhånd. Men med det samme gudstjenesten begynte opplevde jeg at disse var mine søsken i troen.

Vi hadde et sterkt åndelig fellesskap, og sammen løftet vi opp Jesu navnet i bønn og lovsang. Det var utrolig herlig og givende! Som kristne tilhører vi Guds verdensvide kirke. Vi har åndelige søsken overalt, og vi er mange.

Det finnes ingen perfekte kirker. Kirken består nemlig av vanlige mennesker som kan gjøre feil og som slett ikke er fullkomne. Billy Graham fikk en gang et spørsmål fra en person om han kunne anbefale en perfekt kirke til vedkommende. Da svarte Billy Graham lett overbærende: «I det øyeblikk du blir medlem er ikke den kirken perfekt lenger.»

La oss finne vår plass og være med og utbre Guds rike gjennom den lokale menighet. Den er ikke perfekt, og der trengs vi alle.

Vi er kalt til fellesskap med hverandre. Det nye testamentet kjenner ikke til en enkeltmannsreligion. Like lite som vi kan gifte oss alene, kan vi være kristne alene. I Guds familie praktiserer vi trofasthet og tilgivelse og bryr oss om hverandre.

Nå står høsten for tur. Derfor er det helt naturlig å ta del i menighetsfelleskapet der vi bor. La oss ikke holde oss borte når menigheten samles.

For meg personlig er det ekstra spennende denne høsten da jeg begynner som pastor i ei ny kirke, nemlig Ålgård Baptistkirke med velkomstgudstjeneste førstkommende søndag. Jeg gleder meg og ser det som en ære å tjene Gud på Ålgård.

Jeg tror på kirken og vil tjene med mine gaver og mitt liv. Her er det plass til alle.

NB! Det finnes verken perfekte menigheter eller pastorer. Heldigvis.

Velsignet høst!

Bibelen – en skattkiste