Jeg våget å leve

Jeg har med interesse lest innleggene til Glenn Gulli, Espen Ottosen og republiseringen av reportasjen om Per Søetorp. Og føres tilbake til mitt eget oppgjør med egen teologi. Jeg møtte meg selv i døra med min egen forkynnelse da jeg hadde behov for noe helt annet fra den Gud jeg hadde trodd på og levd for i 30 år.

Jeg oppdaget at det var jeg som var min egen verste fiende fordi jeg hadde sabotert løftene hans til meg. Fordi jeg hadde begrenset dem så veldig.

For min halvveisteologi holdt nemlig ikke mål for hele menneskelivet. Hva jeg mener med «halvveisteologi»? Jo, for eksempel at jeg løsrev bibelvers fra versene før og etter, noe som ofte resulterte i en teologi som ikke var «hel». En teologi som var løsrevet fra selve opphavet.

Klassikerne var «Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk» (Filipperne 4,13). Det ble stor takhøyde i forkynnelsen for hva dette kunne romme: Gud ville gi meg overflod, jeg skulle slippe å være svak eller mangle noe som helst.

Så oppdaget jeg verset foran: «Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» Verset fikk brått en ny valør.

For ikke å nevne verset «vi har mer enn seier» (Romerne 8,37)! Det var ingen begrensninger, verken i fantasien eller i virkeligheten jeg trodde kunne realiseres med bakgrunn i dette verset. Dette verset ga fullmakt til å gi tilhørerne mine grenseløse løfter som Bibelen ikke ga dekning for.

Jeg sjokkerte meg selv da jeg våget å lese nærmere versene før og etter: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, fortvilelse, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? … Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.»

Mitt neste spørsmål ble «hvordan kan vi ha mer enn seier midt i alt dette?» Svaret kom i neste vers: Fordi ingenting «skal kunne skille oss fra Gud kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre».

Ved å lese versene før og etter, slik at ordene ble lest i sammenheng, fikk de brått en helt ny og helt annen betydning. Nå forsto jeg at Bibelen snakket om en «mer enn seier» som ikke gikk ut på å unngå nød, angst, fortvilelse, sult, nakenhet eller fare, men en «mer enn seier» som kunne råde midt i alt dette. Min teologi hadde ikke gitt rom for noe av dette. Disse tingene var tvert imot noe min tro og bekjennelser skulle beseire!

Nå forsto jeg at det var den alltid nærværende Guds kjærlighet i Kristus Jesus som var min seier. Ikke det jeg skulle få til av tro og bekjennelser. Min «mer enn seier» var mitt forhold til Ham, som velger å være til stede i livet mitt uansett hvor jeg befant meg eller hvordan jeg hadde det.

Jeg innså hvor lite jeg hadde hatt å tilby mennesker der jeg var pastor og forkynner, i situasjoner der de trengte hjelp midt i livets små og store irrganger. Jeg var så ivrig med å forklare dem at de ikke trengte å ha det som de hadde det, i stedet for å vise dem at Gud var hos dem midt i det de sto i. Jeg hadde vært en svært hjelpeløs teolog.

I boken «Jeg våget å leve» beskrev jeg prosessen med å oppdage evangeliet på nytt. Salmisten David, Job, Elias, Paulus, Timoteus og Jesus selv, viste meg evangeliet om en Gud som er til stede i nøden. Når spørsmålene hagler. Når jeg aller helst bare vil anklage ham for å ha forsvunnet fra livet mitt.

Noen kolleger hevdet at boken viste at jeg hadde tilpasset evangeliet etter mine erfaringer, altså «omskrevet» evangeliet. For meg var det motsatt. Mine erfaringer tvang meg til å lese versene før og etter, lese Bibelen på nytt uten brillene med feil styrke i glassene. Jeg fikk et evangelium (en teologi) som var mer i tråd med Guds ord enn det jeg hadde før.

Andre mente jeg hadde dratt evangeliet ned på et «lavt og menneskelig» nivå. For meg ble evangeliet noe jeg kunne gripe når jeg selv befant meg på et lavt og menneskelig nivå. For så stor ble min Gud.

Oppdagelsen min gjorde at jeg kunne begynne å «våge å leve» fullt ut. Med hele meg. For jeg forsto at Gud tålte livet mitt. I alle situasjoner. For at Gud skal kunne løfte meg opp, må Han få lov til å møte meg der jeg i virkeligheten befinner meg. Også når jeg er lavt nede.

Hvordan kan Gud «møte meg» hvis jeg befinner meg i en virkelighet som jeg ikke selv erkjenner, eller som jeg er redd for å erkjenne? Hvordan kan Gud møte meg hvis jeg later som om jeg er et annet sted enn der jeg virkelig er? Gud kan bare møte meg der jeg virkelig er i livet. Hvis ikke jeg er villig til å møte opp der, så får jeg ikke møte Ham. For Han vet hvor (og hvordan) jeg virkelig befinner meg.

Guds ord setter meg fri til å våge å leve der jeg virkelig befinner meg. – Med Gud som mitt kronvitne, min forsvarer og min dommer. Og dommen, den har Jesus allerede tatt.

Jeg er fri. Fri til å leve med Gud på innpust og utpust.

Forskjellen på å følge Jesus og å realisere seg selv