«Jeg varslet UDI. Svaret er rystende.»

Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er norsk lov og gir i art 8 rett til familie- og privatliv. I 2. ledd beskrives noen unntak, som ikke er relevante i en ordinær familie-gjenforeningssak.

Artikkel 14 forbyr diskriminering. Det er eksplisitt forbud mot å diskriminere på grunnlag av nasjonal og sosial opprinnelse. Barnekonvensjonen er også norsk lov, og skal sikre barnets beste.

Rystende svar på varsling

For en tid tilbake varslet jeg UDI-sjef Frode Forfang om uheldige sider ved at UDI ikke får sine saker unna. Svaret er rystende.

Ikke engang sterke menneskelige hensyn kan gi midlertidig unntak fra hovedpraksis. Som sier at en ektefelle nektes å vente hjemme i Norge mens søknad om familieinnvandring behandles. De får ikke engang besøksvisum når UDI somler med sakene.

Kortvarig unntak gis bare ved; «begravelse eller akutt/livstruende sykdom», formodentlig for å begrave og gjøre opp boet hvis den avdøde er ektefellen.

Forbudet er imidlertid klassedelt. Med høyere utdanning, kan hun/han vente i Norge. Nipha «Ning» Many, en generasjonsutdannet bondekvinne fra Laos, er sjanseløs (jf. EMK art 14).

Talentløs flid

UDI har nå en uhåndterlig saksmengde. At saker hopes i UDI, ser ut til delvis å være overbehandling av enkle saker der ingenting er uklart med dokumentasjonen, og hvor endelig utfall er tilnærmet gitt.

Over år har det vært utallige eksempler på urimelig behandling. Som at lovens krav til familieliv og barnets beste, åpner for at en treåring må bo tre år hos slektninger i Manila-slummen, i stedet for hos sin mor, søsken og stefar i Buskerud. Ved skolestart i Norge kunne hun ikke norsk.

I byråkratiets limbo

Ning fra Laos har etter 15 års samliv, hvorav de siste fire år gift, søkt innvandring til sitt og ektemannens felles hjem i en østlandskommune. De var samboere i Thailand i vinterhalvåret. I sommerhalvåret reiste ektemannen hjem, bl.a. for å se til sin gamle far (nå 92) og å ferdigstille hjemmet. Kvinnen var med på tre måneders turistvisum, slik at de i praksis bodde sammen ni måneder i året i 11 år.

Våren 2020 giftet de seg. En formalfeil som Sjømannskirken tok ansvar for, gjorde at norske myndigheter annullerte ekteskapet, som igjen førte til at hun ble nektet visum før verden ble stengt ned under pandemien.

Først i januar 2023 ble ekteskapet etter-godkjent av statsforvalteren i Viken med tilbakevirkende kraft til mars 2020, og hun kom hit på turistvisum.

Perioden i Norge ble benyttet til å søke familieinnvandring, og dermed havnet hun i det norske byråkratiets limbo.

Ørkenvandring

1. Søknaden kunne ikke leveres i Oslo. Hun måtte reise fra Norge til sitt naboland Thailand for å poste søknaden egenhendig ved den norske ambassaden. De facto steg portoen fra 250 g A-post til flere titall tusen kroner – uten annen forskjell enn endret poststed.

2. Staten påfører henne et lovbrudd i Thailand. Ved å beholde originalpasset hennes i to uker, oppholdt hun seg uten gyldig legitimasjon, og kunne i verste fall pågripes, straffes og utvises. De skulle «bare» kopiere/skanne passet, hun betale tre-fire årslønner (Laos) i hotellutgifter for å sende et brev.

3. Hun venter nå på slektsgården i Laos. Saksbehandlingstiden er økt fra seks måneder i juli 23, til ubestemt tid ett år seinere. Privatliv og diskrimineringsvern (jf. EMK art. 8 og 14) er fratatt henne.

4. Det gjelder strenge regler for lønnsinntekt for å komme hit. Men staten har ingen problemer med å påføre et ektepar dobbelt husholdningsbudsjett og svindyre besøksreiser til Laos på én inntekt. Nå er svigerfaren blitt så skrøpelig, at ektemannen ikke kan bo sammen med henne i Asia.

5. Integrering med språk og arbeidsliv, og alt en familie skal skape sammen, er satt på vent – foreløpig i fire år, og hvor det ender vet ingen. Hennes ufaglærte arbeidskraft er det behov for både i offentlig og privat sektor. Men hun er satt i en situasjon der hun er utestengt fra alt.

6. Hun har et nært forhold til sin svigerfar, som nå er 92 år og skrøpelig. Hennes ønske om å få være nær ham er blankt avvist i et vedtak som ikke kan påklages, med mindre han dør.

7. Jeg skal ikke holde grupper mot hverandre. Men når asylsøkere kan oppholde seg i Norge i årevis i påvente av en avgjørelse, er det da rimelig at en kvinne skal nektes å bo i sitt eget hjem, mens hun venter på at UDI skal behandle hennes søknad, en søknad med tilnærmet gitt utfall?

8. Når du leser dette, er kvinnen drevet til yttergrensen av hva et menneske skal tåle.

9. Kvinnen er ikke alene om å være offer for at UDIs saksbehandling kollapset i 2023/2024. Oppdatert informasjon fra UDI sier sitt. Fra juli fram til september i år behandles søknader som er levert inn før 30. april i 2023. For søknader levert etter dette oppgir UDI ikke engang tentativ saksbehandlingstid.

Tøv skjermet av norsk lov?

Frode Forfang har vært direktør i UDI siden sommeren 2012. I stedet for å ta tak i ukompliserte saker, lar han dem snegle av gårde, til stor ulempe for halvnorske familier. Vil vi ha det slik, eller bør regjeringen instruere direktøren hvis han ikke evner å ta grep selv? Hvis regelverket mot formodning skulle være lovlig, er det behov for lov-/forskriftsendring.

Tøv forblir tøv om det skjermes av lov.

Kaller Koranen «løgn» og sier han risikerer dødsstraff i Iran: – Livet i Norge er et fengsel

Norsk deportasjonspolitikk presset kurdisk flyktning til selvmordsforsøk i Istanbul