Jerusalem – fritt for kristne?

For en uke siden stod jeg på Oljeberget i Øst-Jerusalem og så ut over landet. Vi møter palestinere i bydelen Al-Tur. De forteller at de i årevis har forsøkt å få de israelske myndighetene i tale, for å drøfte en utviklingsplan for bydelen. Uten svar.

Byggetillatelser blir aldri innvilget. Derfor er de fleste husene rundt oss bygd uten tillatelse, og folk lever i daglig frykt for at hjemmene blir revet. «De vil ikke ha oss her», sier den gamle mannen fortvilet, og legger til at her er han født – her hører han til. Og så legger han til: «fortell om hvordan vi har det når dere kommer hjem.»

Kartet over Jerusalem avtegner realiteten. «Den grønne linjen» er grensen etter krigen i 1967, som det internasjonale samfunnet legger til grunn for delingen av Jerusalem. Men i dag omslutter bygrensen både Vest- og Øst-Jerusalem, flere steder også områder på Vestbredden. Israels annektering av jorda utenfor den grønne linjen er folkerettsstridig.

Vi ser opp fra kartet og ut over landet. Muren snirkler seg rundt de palestinske områdene på Vestbredden Flere steder skjærer muren rett igjennom palestinske bo-områder og skiller familier og venner. Muren gjør jobbreisen til en daglig ydmykelse gjennom check-points.

Noen steder er muren bygd langt inne på Vestbredden, andre steder er det enklaver mellom bygrensen og muren. I disse innestengte områdene bor 120.000 palestinere (1/3 av palestinerne i Jerusalem). Jerusalems israelske myndigheter tar ikke noe ansvar for dem fordi de bor utenfor bygrensa.

Palestinske myndigheter tillates ikke å gjøre noe bak muren. Dermed overlates disse beboerne til seg selv og utsettes for grove brudd på fundamentale menneskerettigheter. Flytter de til Vestbredden mister de sin Jerusalem - ID, og de kan ikke flytte tilbake til Jerusalem.

Øst-Jerusalems palestinere er ikke israelske borgere, de har en Jerusalem ID, som gir visse rettigheter, men ikke stemmerett og mulighet til å delta i politiske beslutninger. Demokratiet er ikke for alle Jerusalems innbyggere.

Vi ser israelske bosetninger både i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. De blir stadig flere og er i ferd med å omslutte Jerusalem. Det bygges egne veier for bosetterne, veier som deler de palestinske områdene, og undergraver grunnlaget for en to-statsløsning.

Israelske myndigheters plan ser ut til å være å skvise palestinerne ut av Øst-Jerusalem. Uretten vi hører om er hjerteskjærende. Våre palestinske venner forteller at barna deres flytter til utlandet om de får mulighet, familier får sine hus jevnet med jorda – uten tilbud om noe nytt bosted. Venner og familier splittes.

Muligheten til å bestemme over egen framtid er minimal. Dette rammer også de kristne palestinerne. Menighetsarbeidet blir vanskelig. Snart tømmes Jerusalem for kristne om ikke okkupasjonen stoppes!

Jeg var i Jerusalem fordi jeg er med i arbeidet som Det lutherske verdensforbund og den lokale lutherske kirka driver. Vi arbeider for å sikre fortsatt kristent nærvær i Jerusalem, gjennom å støtte kristne skoler, sykehus, diakonalt arbeid og annet menighetsarbeid.

De lokale kristne er få og avhengig av støtten fra kirker i andre land. Sammen jobber vi også for å få byggetillatelse til å bygge boliger for kristne palestinere, slik at både det palestinske og kristne nærværet i Jerusalem kan fortsette. Dette arbeidet er noe av det mest krevende og meningsfulle jeg er engasjert i.