For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner

Du kan betale med vipps

Er du allerede abonnent?

KJØP

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Frispark

VÆR OPPMERKSOM: Det finnes flere områder hvor kirken blir fristet til å forlate «troen som en gang for alle ble overgitt til de hellige», skriver Olof Edsinger.

Jesu navn er avgjørende for at kirken skal holde stø kurs

Publisert

Årets første gudstjeneste har, ifølge kirkeåret, tittelen «I Jesu navn». Det er en godt begrunnet programerklæring, siden Skriften oppfordrer oss: «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3,17).

Et navn i Bibelen står ikke bare for en persons navn, men i mange tilfeller også for hans eller hennes identitet. Dette blir spesielt tydelig når vi snakker om Herren selv. Guds navn åpenbarer for oss alle hvem vår Skaper egentlig er.

Bibelens Gud kan dermed ikke reduseres til et generelt mysterium. Nei, selve kjernen i den kristne tro er at den Gud som skapte oss også har åpenbart for oss hvem han er. I oss selv famler vi i mørket når vi skal omfavne den usynlige virkeligheten. Men gjennom skaperverket, bibelordet og – ikke minst – gjennom Jesus selv, har vi fått en «fasit» på hva som ville vært usigelig under andre omstendigheter. Herren selv har åpenbart sitt vesen for oss.

Powered by Labrador CMS