Jesu navn er avgjørende for at kirken skal holde stø kurs

Årets første gudstjeneste har, ifølge kirkeåret, tittelen «I Jesu navn». Det er en godt begrunnet programerklæring, siden Skriften oppfordrer oss: «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3,17).

Et navn i Bibelen står ikke bare for en persons navn, men i mange tilfeller også for hans eller hennes identitet. Dette blir spesielt tydelig når vi snakker om Herren selv. Guds navn åpenbarer for oss alle hvem vår Skaper egentlig er.

Bibelens Gud kan dermed ikke reduseres til et generelt mysterium. Nei, selve kjernen i den kristne tro er at den Gud som skapte oss også har åpenbart for oss hvem han er. I oss selv famler vi i mørket når vi skal omfavne den usynlige virkeligheten. Men gjennom skaperverket, bibelordet og – ikke minst – gjennom Jesus selv, har vi fått en «fasit» på hva som ville vært usigelig under andre omstendigheter. Herren selv har åpenbart sitt vesen for oss.

Samtidig er det en fristelse for ethvert menneske å forvrenge denne selvåpenbaringen fra Gud. Allerede i Bibelens tredje kapittel kan vi lese at syndefallet hadde en slik effekt. Fra å ha hatt et ukomplisert forhold til Herren, preget av intimitet så vel som av en solid tillit, blir Adam og Eva fylt av skam i Den helliges nærvær. De inntar slangens bilde av Gud som upålitelig, og de gjemmer seg for Herren i hagen (se 1. Mosebok 3,1–8).

Så snart Gud ikke får definere seg selv, skjer enda et skifte. Ved å ville definere sin egen virkelighet kan man si at mennesket prøver å fjerne Herren fra hans trone. Mennesket og Gud havner i et konkurranseforhold til hverandre, og når synden får forgifte sinnet vårt, er det det skapte i stedet for Skaperen som havner i sentrum av tilværelsen.

Dermed er forbrytelsen like definitiv som den er ødeleggende. Mennesket begynner å leve som sin egen herre. Det prøver å ta denne verden i sitt navn, i stedet for i Jesu navn.

I Andre Korinterbrev snakker Paulus om dette: «Jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru», skriver han.

Men så legger han til: «Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn ham vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot» (2 Kor 11,2–4).

Kirken bør være tydeligere på at det finnes en usynlig verden

Det er mye å lære av dette. For det første at syndefallet fortsatt er aktuelt – også i den kristne menighet. Vi blir fortsatt utfordret av fristelsen til å gå på akkord med «oppriktig og ren troskap mot Kristus». En av de grunnleggende konsekvensene av synd er at vi setter vår lit til «en annen Jesus», «en annen ånd» og «et annet evangelium» enn det vi opprinnelig ble kalt til.

Vi må derfor være oppmerksomme her. Det finnes flere områder hvor kirken blir fristet til å forlate «troen som en gang for alle ble overgitt til de hellige». Jesu bror Judas, som opprinnelig formulerte disse ordene, spesifiserer gruppene han kritiserer med ordene «de misbruker vår Guds nåde til et utsvevende liv, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus» (Judas v. 3-4). Den samme villfarelsen er også tydelig i dagens skandinaviske kristenhet.

Som både Paulus og Judas påpeker, handler det om noe annet og dypere enn individuelle teologiske utglidninger. I bunn og grunn handler det om synet på Jesus. Tillater vi Jesus å være alt det Bibelen sier han er? Både Gud og menneske, både hellig og kjærlig, både nåde og sannhet, både frelser og dommer, både konge, prest og profet?

All kjærlighet er bra kjærlighet – eller?

Når Jesus får lov til å vise seg i all sin herlighet, er det langt mindre risiko for at vi kommer på villspor når det gjelder hans evige, åpenbarte vilje.

La oss derfor fortsette dette året «i Jesu navn» – i kjærlighet og lydighet mot alt som vår Frelser er og står for.