Debatt
Jesus kommer for å hente dem som venter på ham
Bortrykkelsen eller opprykkelsen, som noen velger å kalle denne fremtidige hendelsen, er alle troendes store håp. En av de beste bøkene som jeg har lest om bortrykkelsen, er amerikanske Hal Lindsey sin bok «Vanished into thin air – the hope of every believer» (på norsk: Forsvunnet i løse luften – alle troendes håp).
Jeg er ingen ekspert på eskatologi, og jeg har alltid ment at det er dumt å være for bombastisk når det gjelder det som har med endetiden og Jesu gjenkomst å gjøre. Ulike syn kan man godt leve med, men det som er så trist med det synet som kalles preteristisk, det er at det tar håpet fra de troende.
Annonse
Kort fortalt så går dette synet ut på at det meste av det som står i Johannes Åpenbaring allerede har skjedd (preterisme – fra preteritum (fortid)), og at det skjedde i perioden mellom Jesu oppstandelse og Jerusalems ødeleggelse i år 70. Og ifølge preterismen så blir det ingen bortrykkelse. Dette var nemlig kun et åndelig fenomen som skjedde for snart 2000 år siden. Preteristene mener derfor at den eneste måten for en troende å komme til himmelen på, er når man dør. Og det nåværende Israel er heller ikke en del av Guds frelsesplan, ifølge dem.
I en tid preget av krig, pandemier og naturkatastrofer er det godt å ha et håp om noe bedre enn det vi i dag opplever, og når selv profane vitenskapsmenn og eksperter sier at den såkalte dommedagsklokken er nærmere midnatt enn noen gang, så er det godt for oss troende å kunne rette blikket oppover. I likhet med et overveldende flertall blant andre pinsekarismatiske kristne, så er også jeg en såkalt pre-tribulasjonist, med andre ord, en som håper at bortrykkelsen vil skje før den store trengsel.
Håpet er noe som har med fremtiden å gjøre, det er en positiv forventning om at noe godt vil skje. Jeg tror at noe godt og positivt vil skje før den nåværende verden går til grunne, nemlig at Jesus vil «evakuere» de som tror på ham i det vi kaller for bortrykkelsen.
En annen grunn til at jeg håper på og ser fram til bortrykkelsen med så stor forventning, er fordi vi har en sønn med en alvorlig muskelsykdom som heter Duchenne Muskeldystrofi. Dette er ikke en vanlig sykdom, men en genfeil som finnes i alle cellene i kroppen hans. Og for at han skal bli frisk, så må han få en helt ny kropp. En gang jeg ba for ham, tror jeg at Herren sa: «Jeg skal fikse ham i bortrykkelsen!»
Det at alle troende skal få en ny kropp i bortrykkelsen, stemmer med det vi leser om i 1 Korinterbrev 15,52:
«Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.»
Fra 2004 til 2006 talte jeg jevnlig i Betania Kristiansand, som var en fantastisk menighet. Og det var jo gjennom denne menigheten at jeg hadde blitt frelst og døpt i begynnelsen av 1986. Dessuten hadde min familie vært med i denne menigheten i flere generasjoner, og min far hadde vært eldstebror i menigheten på 1990-tallet.
I 2004 var jeg overbevist om at De Frie Evangeliske Forsamlinger fremdeles hadde det klassiske synet på Jesu gjenkomst og endetiden, det synet som jeg hadde hørt Toralf Gilbrant holde et helt seminar om i Betania Kristiansand mens jeg var nyfrelst.
Annonse
Og dersom noen hadde spurt meg i 2004 om jeg visste hva preterisme var, så ville jeg nok ha sett ut som et stort spørsmålstegn. Ikke visste jeg at De Frie Evangeliske Forsamlinger var det trossamfunnet i Norge hvor disse tankene hadde størst utbredelse, med evangelisten Finn Arne Lauvås som primus motor.
Jeg, med min bakgrunn fra trosbevegelsen, fra Oslo Kristne Senters bibelskole og fra Livets Ord Bibelcenter i Uppsala, var fullstendig ukjent med dette, noen vil si, merkelige synet på endetiden. Ja, jeg hadde ikke engang hørt om at noen trodde på dette.
Våren 2006 kjøpte jeg Hal Lindsays bok «Vanished into thin air – The hope of every believer», og jeg husker hvordan denne boken ble til stor glede og inspirasjon for meg.
Budskapet om bortrykkelsen og Jesu andre komme til jorden nøyaktig sju år etter bortrykkelsen, fikk nytt liv og aktualitet, og i april 2006 holdt jeg en tale i DFEF Betania Kristiansand om bortrykkelsen.
Så i mai 2006 var jeg en kort tur innom Livets Ord i Uppsala, og mens jeg var der, tror jeg at Herren talte til meg om å stå opp for Israel i den menigheten hvor jeg forkynte.
Søndag 28. mai 2006 holdt jeg min siste tale i Betania Kristiansand, en tale med tittelen «Israel – Guds øyesten».
Dessverre ble min tid som forkynner i De Frie Evangeliske Forsamlinger heller kortvarig, men jeg har mange gode minner fra denne tiden. Både fra de ulike menighetene som jeg besøkte på den tiden, og fremfor alt fra Betania Kristiansand.
Og jeg er glad for at denne menigheten per dags dato ikke står for det preteristiske endetidssynet. I deres trosgrunnlag står det følgende om det kristne håpet:
Annonse
«Vi tror at Jesus Kristus skal komme tilbake for å hente sine og deretter opprette det fullendte Guds rike. Vi vil formidle håpet om kroppens oppstandelse og det evige liv.»
Til slutt vil jeg stille følgende spørsmål: Vil man bli med i bortrykkelsen dersom man forkynner imot bortrykkelsen? Det er selvsagt umulig å gi noe enkelt svar på dette spørsmålet, men jeg synes likevel at det kan være et relevant spørsmål å stille. For i Hebreerne 9,28 leser vi: «Så skal og Kristus, etter å være ofret en gang for å ta bort manges synder, annen gang vise seg, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham.»
Jesus kommer for å hente dem som venter på ham! Når dette skjer er det bare Faderen som vet (Markus 13,32). Ingen av oss har noen garanti for at bortrykkelsen nødvendigvis vil skje i akkurat vår levetid, men vi har lov til å håpe på det.
