Jesus Kristus ble ikke født med menneskets falne, syndige natur

Vår Herre Jesus Kristus ble ikke født med menneskets falne natur og arvesynd slik Gerard Oord hevder i sin artikkel i Dagen 25.4.23. Han ville i alle ting bli oss lik og dele våre kår, men ikke i dette at han fikk del i vår syndige natur og trengte til soning og tilgivelse for egne synder helt slik som vi. I dette kunne og skulle han ikke bli oss lik.

Til Maria sa engelen: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn – For ingen ting er umulig for Gud» (Luk 1).

Han er som vi bekjenner i den nikenske trosbekjennelse: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.»

Apostelen Johannes sier det slik:

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og ordet var Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Og Paulus skriver i brevet til kolosserne:

«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i Ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved Ham og til Ham. I Hans kropp bor hele guddomsfylden.»

«Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord» (Hebr 1,3).

Slik Faderen er ren og hellig, slik er Sønnen ren og hellig, slik er Den Hellige Ånd ren og hellig.

Faderen er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Slik er også Sønnen og Ånden på samme vis i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Den hellige Gud kan ikke forandre sin natur til ikke lenger å være hellig, til ikke lenger å være ren.

Gud kunne i Kristus Jesus fornedre seg selv og bli et menneske, for å ha medynk med våre skrøpeligheter og bli prøvd i alt i likhet med oss, slik som hebreerbrevets forfatter skriver, han som også presiserer og føyer til: «dog uten synd!»

Adam er, som Paulus skriver i Rom 5, motstykket til han som skulle komme, nemlig Kristus. Adam ble ikke skapt med synd men han syndet i det han valgte ulydigheten. Kristus ble ikke unnfanget med en syndig natur og hadde derfor samme utgangspunkt som Adam, hva gjelder hans menneskelige natur – men Kristus syndet ikke og ble aldri fanget i noen feil eller synd.

Kristus var sann Gud og sant menneske på samme tid. Som Gud kunne han ikke fristes men som menneske kunne han fristes eller rettere sagt settes på valg, på samme måte som Adam – ved den frihet som Gud har gitt til mennesket, å elske og adlyde Gud eller til velge å vende ham ryggen.

Adam førte synden inn i verden ved sitt fall og ved sin ulydighet. Den nye Adam, Kristus, beseiret ved sitt hellige liv, sin lydighet og ved sin fornedrelse, lidelse og død synden i kjødet. Han var Guds rettferdige tjener som Jesajas skriver, som gjør de mange rettferdige og som tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere, i stedet for oss!

Jesus Kristus er det rene Guds Lam uten feil og lyte som bar hele menneskehetens synd og skam, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt men arve evig liv! Dette vidunderlige evangelium!

Jesus, er som det står i sangen: «det eneste, helligste reneste navn som på menneskelepper er lagt, fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde og sannhet og makt!»

Ingen av oss kan forstå alt som omhandler inkarnasjonen, dette uendelige mysterium at Gud ble menneske! Men vi kan holde fast ved at Gud alltid er ren og hellig – Gud Fader, Gud Sønnen og Gud Den Hellige Ånd , alltid og til alle tider og i alle situasjoner – fra evighet og til evighet, alltid like stor i sin hellighet og renhet, men også i sin kjærlighet!

Ansikt til ansikt med Guds storhet og hellighet bør vi gjøre som Moses for den brennende tornebusk, ydmykt, dra skoene av våre føtter og bøye våre hjerter og vår forstand i ærefrykt, takknemlighet, tilbedelse og kjærlighet i det vi bekjenner: «Du er den eneste, helligste, reneste!»

«Nå ser vi i et speil, i en gåte», skriver Paulus. Først i evigheten skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår vi stykkevis – en dag skal vi erkjenne fullt ut. Og han fortsetter: «Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Størst blant dem er kjærligheten» (fra 1 Kor 13).

«Mine kjære, la oss elske hverandre!» Slik lyder formaningen fra den gamle apostelen Johannes, han som også skrev ned for oss Jesu avskjedstale til sine disipler. I denne hører vi Jesu eget hjertesukk når han ber for oss alle: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett. – Da skal verden skjønne at du har sendt meg» (fra Joh 17).

Vår Herre Jesus Kristus velsigne oss alle til en dypere kjærlighet til Ham selv, men også til alle våre brødre og våre søstre i andre leirer og konfesjoner som også tror, håper og elsker ham! La oss lytte til hverandre, lære av hverandre, respektere og be for hverandre – velsigne hverandre i Jesu navn! Hvor ville det ikke gledet Guds hjerte om han så at vi virkelig elsket hverandre og ba for hverandre?! Også verden venter på dette!