Jesus Kristus, Israels håp

I 1954 holdt Kirkenes Verdensråd (KVR) sin generalforsamling i Evanston (Illinois, USA). Men en konflikt oppsto rundt hovedtemaet. Den amerikanske representant Allan Dulles foreslo «Jesus Kristus, Israels håp» som hovedtema.

Forslaget ble møtt med kraftig motstand, ikke minst fra Charles Malik, den libanesiske representant som reagerte med et raseriutbrudd. Til slutt ble man enig om å velge «Jesus Kristus, verdens håp» som hovedtema.

Under forhandlingene viste det seg at flertallet ikke ønsket noen henvisning til Israel. Dette førte til at et mindretall forfattet en uttalelse som gjorde det klart at det kristne fremtidshåp er uløselig tilknyttet til Israels håp.

Blant de som underskrev uttalelsen var den norske biskop Johannes Smemo og den tyske biskop Martin Niemöller, kjent for sin motstand mot nazismen. KVRs vei videre gikk fra bunn til bunn.

I løpet av 60-årene da de statskontrollerte kirker i Øst-Europa sluttet seg til KVR, unngikk man enhver kritikk av de kommunistiske regimer. Dette avspeilet seg ved generalforsamlingen i Uppsala i 1968, hvor man rettet kraftig skyts mot USA og Israel, mens ikke et ord ble sagt mot Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia.

Og dagens KVR er notorisk fiendtlige mot Israel. Likevel kan vi med frimodighet si at Jesus Kristus er Israels håp. Dette er et håp skapt av selveste Israels Gud ved løftene han ga dette folk.

Og ifølge Paulus, var det på grunn av Guds trofasthet at Kristus kom som en tjener av Israels folk for å stadfeste løftene til forfedrene (Rom. 15, 8). Og i 2.Kor.1,20 leser vi at Guds løfter fikk sitt Ja og Amen i Ham. Ordene «Ja» og «Amen» er en oversettelse av ordene «Nai» (som må leses né), og «Amen» som forekommer i den greske original.

«Nai» er gresk og «Amen» er hebraisk, men begge har samme grunnbetydning. De handler om en bekreftelse, en stadfestelse. Dermed har Rom. 15,8 og 2. Kor. 1,20 samme mening: løftenes stadfestelse I Jesus Kristus.

Dermed får også Israels håp sin stadfestelse i Jesus Kristus. På denne bakgrunn kan vi forstå hvorfor Paulus i sin forsvarstale til de jødiske ledere i Rom sa at han ble arrestert på grunn av Israels håp (Ap. Gj. 28, 20). Han omtalte Jesus Kristus som Israels håp.

Men den samme Paulus siterer Sal. 117: 1ff., som kaller folkeslagene til å prise Gud (Rom. 15: 11) og i Rom. 15,12 siterer han Jes. 11,10 som taler om Isais rot, den folkeslagene vil håpe på.

Dette viser at Israels håp er uløselig forbundet med folkeslagenes, det vil si verdens håp. Derfor er det galt å spille Israels håp og verdens håp ut mot hverandre.

Han som er Israels håp er også hele menneskelighetens håp.

Frankrike: EU utvider sanksjonene mot Hamas