«Jesus Revolution»

I går kveld gjenopplevde jeg en viktig del av ungdomstiden min. Jeg var på kino sammen med mange andre på min alder og så «Jesus Revolution». Vi har hatt ungdomstiden vår på ulike steder i landet. Vi kjente ikke hverandre den gang. Likevel har vi gjort felles erfaringer med Jesus-vekkelsen. Erfaringer som har preget livet i alle år siden.

Jeg er ikke så opptatt av sannhetsgehalten i filmens gjengivelse av historiske personer, men er desto mer opptatt av at den bygger på en sann historie om hvordan tusener på tusener av unge mennesker fikk livet sitt forandret etter å ha møtt Jesus. Jeg ble dypt berørt. Berørt av speilet filmen setter opp for meg. Hvilke hensyn tar jeg og hvilke tar jeg ikke?

Tankefull over både likhetene og forskjellene mellom den tiden filmen skildrer og vår tid. Berørt av betegnelsen «ungdom som leter etter de rette tingene på feil sted». Ungdom som søker fellesskap, leter etter bekreftelse og sannhet. Ungdom som både var villige til å prøve alt, og de mange som faktisk gjorde det. Er det ikke det samme vi ser i dag?

Jeg kommer til å bære med meg bildet av jenta som står utenfor møtelokalet, viser sin sårbarhet og med en dyp nød sier til en som betyr mye for henne: «Vi sier vi leter etter sannheten. Hva om dette er sannheten?» Han våger ikke å ta sjansen på at det er det. Våger ikke å tro fordi han ikke orker tanken på å bli skuffet igjen.

Min nød og sårbarhet kommer nå så tydelig fram. På hvilken måte kan jeg bidra til at mennesker i alle aldre som i dag er på leting etter sannhet og tilhørighet kan finne det? Hvilke prioriteringer krever det av oss i menighetslivet? Hva – og hvem – må vi våge å slippe til, og hva må vi gi slipp på?

Kanskje blir jeg så berørt fordi jeg nettopp har kommet hjem fra et besøk i vårt vennskapsbispedømme i Newcastle. Rett utenfor universitetsområdet ligger det en kirke som studentene i årevis bare hadde gått forbi. Så ble det bestemt at arbeidsformen skulle endres. Det var sterkt å få møte medarbeidere som fortalte hvordan utviklingen de siste fire årene. Fra å være færre enn ti i menigheten, er de nå flere hundre der ukentlig. Studentene stopper opp og kommer inn.

På samme måte som i filmen, blir folk møtt i døra med et «Velkommen hjem». Vi fikk høre om attraktive samlinger for aldersgruppen 11–18 år. Det de gjorde, var å lese Bibelen sammen. Det viste seg raskt at bibelfortellingene var ukjent for dem som kom. I filmen står de med Bibelen i hånden. Løfter den og proklamerer: «Dette er Guds ord. Det er liv. La oss åpne den sammen.»

I min ungdomstid frelste Gud hippier. Filmen viser det. Det overgikk alt. Ingen hadde trodd at hippier kunne bli frelst, men det som skjedde ble beskrevet som en god, gammeldags vekkelse. De unge overga seg til Jesus. Det skjedde både innenfor og utenfor kirkeveggene. Jeg håper speilet «Jesus Revolution» setter opp for oss kan føre til de gode og ærlige samtalene. Samtaler som kan gi mot til å gripe de muligheter vår tid gir til å vitne om Jesus og tilby fellesskap som kan gi tilhørighet.

Og som det uttrykkes i filmen: «Velkommen tilbake til det du en gang trodde på.»