Jesus – sann Gud eller født med en fallen natur?

Mye kan tyde på at altfor mange mener det er en liten sak om Jesus ble født med eller uten Adams arvesynd, siden ingen fagteolog har tatt et oppgjør med Gerard Oords teologi, gjengitt i Dagen 7 og 22.11.22, og 26.4.23, hvis hovedsak er å bevise Jesu falne natur.

7.11.22 skriver Oord: «Paulus bygger hele sin undervisning i Romerne 5–8 på sannheten om at Jesus var født med en fallen natur. ... I Romerne 8,3–4 forandrer (Bibel)selskapet verset ved å tilføye to ord som ikke står i grunnteksten. I 1930-oversettelsen står det at 'Gud fordømte synden i Jesu kjød' ...»

Det siste er både en dristig påstand og sitatfusk siden det står i hermetegn. Slik lyder Herrens ord: «For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet» (Rom 8,3).

Fagteologen Asschenfeldt-Hansen skrev dette: «'I syndig kjøts likning' viser Kristus som sant menneske, men òg at han er utan synd, vilkåret for at han kunne verta syndeberaren og med det kunne bryta synda si makt. Når det står at Gud på det viset 'fordømde synda i kjøtet', vil det her seia at Gud fråkjende synda den rett den hadde til å råda over menneskenaturen. Synda fekk sin dom idet Kristus, ikledd kjøt og blod, led den straff som lova hadde tilkjent menneske for synda si skuld. Lova er jo uttrykk for at Gud er heilag og rettferdig, og Jesus oppfylte dens krav idet han i sitt syndfrie kjøt vann over kvar tenkjeleg freisting til synd.»

Så skal vi gå til 26.4.23. Oord bruker to argumenter på hvorfor «Jesus ... (ble) født med menneskets falne natur», et fra Bibelen, og et fra fornuften.

Fornuftens lyder: «Hvordan kunne hun (Maria) føde en sønn med en annen natur enn sin egen?» Men en slik type fødsel har bare skjedd én gang i verdenshistorien. Når jomfrufødselen er så unik, burde skråsikkerhet om likheten dempes. Jesu fødsel er jo et under, som ikke kan bedømmes på samme måte som alt annet som følger vanlige lover. Mens alle andre kommer til verden «med skyld ... (og) synd», og det ellers ikke «Kan ... komme en ren av en uren» (Salme 51,7; Job 14,4), betegner engelen Gabriel Jesus å «være hellig». Og det nettopp fordi Den Hellige Ånd kom over Maria og Den Høyestes kraft overskygget henne.

Det er hans hellighet helt fra unnfangelsen av som gjør at han kan «kalles Guds Sønn» (Jf. Luk 1,35), fanget godt opp av Ambrosius på 300-tallet: Utan synd han boren er / som all synd for verdi ber. / Han er både Gud og mann, / alle folk han frelsa kan (3. vers i Folkefrelsar til oss kom).

Døperen og Jesus selv stadfester dette ved å betone forskjellen: «Han sa til dem: Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden» (Joh 8,23). Det samme sa døperen Johannes om ham versus oss: «Han som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk. Han som kommer fra himmelen, står over alle» (Joh 3,31).

Dette bringer oss over til Oords bibelske argument. Hans forhold til protestanter og katolikker får ligge, men han skriver: «Utgangspunktet om Jesu natur er den samme hos begge. Men den er stikk i strid med Bibelens og apostlenes lære som hevder at Jesus måtte i alle ting bli sine brødre lik for å kunne bli en miskunnelig yppersteprest (Hebr 2,16–18)».

Når Asschenfeldt-Hansen forklarer Hebr 2,17, skriver han «'Lik', står det. Skrifta bruker alltid dette ordet om likskap for å uttrykka den skilnaden det var mellom Kristus som menneske og oss. Han var lik, men samtidig utan synd (kap. 4,15). Som menneske kunne han verta freista, og gong på gong vart han freista til å unngå lidingsvegen. Men freistaren var alltid maktlaus ovanfor Frelsaren».

Så jeg ble nysgjerrig på Gullgruvas henvisning til dette «lik» (gr. homoióå), og slo opp i Konkordans for NT, der uttrykket forekommer en rekke ganger under flere grupper.

Der Hebr 2,17 er å finne (bli/være lik), fant jeg fire andre «lik»-ord ord fra Matteusevangeliet; 6,8 at vi kristne ikke skal være lik hedninger som bruker mange ord for å bli bønnhørt; i 7,24.26 at vi skal være lik fjellhusbyggeren, men ikke lik sandhusets bygger, og i 25,1 at himmelriket skal være lik 10 brudepike. Alle fire sammenlikninger angir hvordan vi skal være/te oss, og ikke være/te oss.

I en annen gruppe (samme homoióå), sier Jesus: Himmelriket kan lignes med: «en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin»; «en konge som ville gjøre opp regnskap med tjenerne sine» og «en konge som skulle holde bryllup for sin sønn» (Matt 13,24;18,23; 22,2).

I tillegg finner vi 13 andre med formen hómoios eimi der himmelriket bl.a. lignes med et sennepsfrø, en surdeig, en skatt, en kjøpmann og en not. Ordet lik/lignes med, som Jesus bruker i alle disse liknelsene er selvsagt for at vi skal forstå at det er en sammenlikning, og ikke konkret likhet.

I en tredje gruppe med samme «lik»-ord fant jeg tre av de fire livsvesener: «Og det første livsvesen er likt en løve, og det annet livsvesen er likt en okse, ..., og det fjerde livsvesen er likt en flyvende ørn» (Åp 4,7; 1930-utg). De var/er verken en løve, en okse eller en flyvende ørn, men de var lik dem.

I den siste gruppen beskrives to ganger Jesu føtter: «og hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var gjort glødende i en ovn (Åp 1,15; 2,18). Jesu føtter har aldri vært lagd av kobber, verken før, under tiden på jorden eller etter oppstandelsen, men de er liknet med det.

Slik er også Jesus liknet med oss ved at han ble sendt «i syndig kjøds lignelse». Det er altså ved å mistolke ordet «lik» (Hebr 2,17s homoióå) som alle andre steder ikke betyr lik, men lik med/lignet med Oord kommer fram til at Jesus ble født med menneskets falne natur etter Adam. Men Jesus var fra himmelen: Det første menneske (Adam) var fra jorden og dannet av jord, det annet menneske er fra himmelen (1 Kor 15,47). Unnfanget ved Den Hellige Ånd er han født hellig og syndfri.

Hvorfor ikke kalle protestanter og katolikker for augustinerne istedenfor kristne?