Jesus skal komme til syne for andre gang ved verdens ende

Da Jesus talte med disiplene om at han skulle dø, trøstet han dem og sa: «Om en liten stund skal dere få se meg igjen» (Joh 16). Det er i første rekke naturlig å tenke på at Jesus møtte dem etter at han hadde stått opp fra de døde. Men det er også trøstende ord til alle Jesu troende.

I Joh 14 taler han om at han vil komme til dem på en annen måte: Han lover å sende Talsmannen, Den Hellige Ånd. Og slik sier han endog at Faderen skal komme sammen med ham, og ta bolig hos dem som elsker Jesus og holder fast på hans ord.

Men Jesus talte også om at han skulle komme tilbake til jorden ved denne verdens ende. Se særlig Matt 24 og 25, – men også i Matt 16,27. Finn-Arne Lauvås mener at det Jesus taler videre om i 16,28 må være det samme som han taler om i verset foran. Men som profetene før ham i GT, vekslet Jesus ofte tema, eller han så og talte om ulike tider og ulike perspektiv.

I 16,27 har vi et lignende uttrykk som i Matt 25,31. Menneskesønnen (Kristus) kommer i sin herlighet sammen med englene sine. Det er temmelig innlysende at det handler om de aller siste tider, dommen og verdens ende.

Dette er et perspektiv vi også finner igjen i Apostlenes gjerninger, og i brevene. I 16,28 synes det som at Jesus gir disiplene noe annet å tenke på, – noe mer nært forestående. Han taler om Menneskesønnen som kommer i sitt rike. Markus gjengir det slik: «De får se at Guds rike har kommet med kraft», og Lukas: «De får se Guds rike.»

Ettersom dette skulle skje mens noen av hans tilhørere ennå levde, er det naturlig å tenke på alle de mektige hendelsene som skjedde i disiplenes levetid, bortsett fra Judas Iskariot: Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, sendelsen av Den Hellige Ånd og Åndens gaver, og opprettelsen av sin menighet. Det var alt sammen mektige hendelser ved Jesu mektige nærvær (se Rom 1,4; Ef 4,8ff).

I Jesu taler og samtaler med sine disipler, gjengitt i Matt 21–25, er Jesu anliggende i stor grad myntet på det jødiske folkets manglende tro på og velkomst av den Messias som nå, i Jesus Kristus, var kommet til dem. Men som profetene i den gamle tid, talte Jesus både profetiske ord til sin samtid, og ord som skulle bli til veiledning, trøst og håp for mennesker som ville komme til tro på ham gjennom apostlenes vitnesbyrd.

Disiplene koblet med rette Jesu komme med denne verdens/aions ende (24,3). Lauvås kobler den eksplisitt til tempelets ødeleggelse i år 70. Men Jesu tale om «den kommende verden/aion» var av en helt annen art enn det livet vi som troende lever nå.

At så vel disiplene, som Jesus selv, i denne samtalen tenkte på Jesu synlige gjenkomst, er klart ut fra sammenhengen. Det er snakk om falske messiaser som kommer, og om Kristus selv som kommer (24,27.42).

Det greske ordet parousia, som i Matt 24,3 vanligvis er gjengitt med komme/gjenkomst, oversettes også best slik på steder som 1 Kor 15,23 og 1 Tess 2,19. Det står ikke i motsetning til betydningen nærvær. Se også Hebr 9,28, om at Kristus skal åpenbares for andre gang.

Lauvås argumenterer videre ut fra 1 Tim 6, 13–16, at Jesus ikke lenger har en fysisk skikkelse, og at ingen vil kunne se ham fysisk.

Lauvås kommer skjevt ut fordi han starter sin utleggelse fra v. 14, og ikke fra vers 13, hvor det er tydelig at det er Gud, «han som gir alle ting liv» som er hovedsubjektet. Alt som sies i vers 16, sies om Gud. Pronomenet «han» i vers 15 og 16 står helt klart for Gud, han som skal la oss få se at «vår Herre Jesus Kristus kommer i herlighet».

Ingen bevis for tidlig datering av Åpenbaringsboken

Preterismen strider mot alt jeg bekjenner av kristen moral

Om dateringen til Åpenbaringen