Jesus – terapeut eller frelser?

Da jeg vokste opp på Sørlandet på 60-tallet handlet mye av forkynnelsen om å bli frelst – så vi kunne unngå fortapelsen og nå himmelen.

Fokus, slik jeg opplevde det, var det som skjedde etter døden. Troen ble en slags livsforsikring, en billett til himmelen der fremme. Undervisningen om synd og nåde, rettferdiggjørelse og andre bibelske kjernebegreper ble mer viktig informasjon enn noe som forvandlet livet mitt.

Verst var det kanskje at budskapet om å bli frelst ble gjentatt nesten hver gang vi var sammen – til folk som allerede var kristne. Som ung predikant preget nok disse tonene min forkynnelse også.

Hvor godt var det ikke da etter hvert å møte en forkynnelse og et miljø som talte om et rikt og spennende kristenliv før døden også. Å få høre om et tett fellesskap med Jesus i dagliglivet. Om å hente styrke og kraft i livets utfordringer hos Ånden som hadde tatt bolig i oss ved dåp og tro.

Jesus ble den store terapeuten for mange av oss, den som hjelper i sykdom og nød og når livet ellers floker seg til. Jesus som den alltid nærværende ble livets store glede. Det ble så meningsfullt at det kanskje gikk på bekostning av det Bibelen forkynner om livet ut over død og grav.

I det siste har jeg tenkt mye på om den berømte pendelen har svingt de senere årene. Hvor ofte forkynner jeg, og hvor ofte lyder det i våre kirker et budskap om det evige?

Hvis gudsbildet bare handler om Gud som en servicemann når livet butter imot, troen et positivt tillegg til det livet jeg allerede lever, og ikke en Gud som setter rammer for livet og stiller oss til ansvar, er det kanskje ikke så rart at det er litt labert i menighetene for tiden? Og at kirkefremmede ikke gidder å bry seg?

Det var Eyvind Skeie som egentlig tilskyndet meg til å skrive disse linjene. I en av sine mange sterke og oppbyggelige Facebook-betraktninger, skriver han at han ofte i prekener savner et perspektiv av å bli frelst, eller reddet hjem til Gud gjennom dødens trange port, og det vi nesten ikke lenger klarer å si noe om; dommens dag.

Det står ikke i motsetning til å handle i verden – sult, tørst og fortvilelse som vi har rundt oss på alle kanter. Begge perspektivene er like viktige, hevder Skeie.

Dette doble perspektivet kommer til uttrykk i hans egen fantastiske salme «Jeg tror på jordens forvandling» og «Jeg flykter ikke fra verden». Vi tror på et rikt liv med Kristus både før og etter døden!

Vi nærmer oss påske og skal igjen grunne på det uutgrunnelige spørsmålet 'hvorfor måtte Jesus dø?' Jeg lærte mange teorier som svar på det spørsmålet på MF, og gjennom videre lesning siden.

Som en eldre mann er min langfredagsteologi kokt ned til dette ene: Han døde for meg og alle mennesker for at vi skulle få muligheten til å leve sammen med Ham alltid.