Jesus var både mild og skarp

Ofte ser vi konturene av to fløyer blant kristne.

1. De som vi ofte omtaler som liberale. Med det mener vi ofte de som i konservatives øyne ikke tar Bibelens innblåst av Gud helt på alvor. De som ofte mener at Skriften må tilpasses tiden i dag. Vektleggingen er ofte på den kjærlige og omsorgsfulle Gud som er tolerant med det meste fordi han forstår vi er menneske. Overbærenhet og aksept er sentralt. Derfor lite snakk om omvendelse og konsekvenser.

2. Så har vi de som kommer under kategorien konservativ i folks øyne. Bokstavtro riddere som ikke vil vike en millimeter på det skrevne ord eller egne oppfatninger. Blir av liberale oppfattet som håpløst gammeldagse og ødeleggende for vårt samfunn. Forbindes ofte med særdeles tydelighet som provoserer andre.

Den Jesus jeg ser konturene av i Skriften var ikke det ene eller det andre, og passer ikke helt inn i noen av båsene. Ikke så rart siden båser oftest er menneskeskapt. Jesus var mest opptatt av å behage Faderen og gjøre de gjerninger Faderen ba ham å gjøre.

Derfor kunne han bruke irriterende mye tid og kjærlighet på folk som var dømt i samfunnets øyne. Derfor kunne han være brutalt ærlig med de religiøse lederne. Derfor var ikke sabbaten så viktig at den gikk foran det å helbrede syke hvis Faderen hvisket ham i øret.

La oss underbygge litt med Skriften.

Luk 17,1–3: Jesus underviser om uavgrenset vilje til å tilgi hverandre/mennesker så lenge omvendelse er til stede. Tenk hvor mye brutt tillit og skuffelse som ligger gjemt her. Likevel utfordres vi til at Åndens frukt og mildhet skal vinne seier i slike situasjoner. Ikke rart disiplene sa «øk vår tro» etterpå.

Joh 8,1–11. Jesus tilga kvinnen som var fersket i synd. Jesus utfordret lynsjebanden av egenrettferdige: «Den som er uten synd, kast den første stein.» Ingen stein kom, men mange gikk betuttet bort. Egenrettferdigheten slo sprekker. Jesus sier: «Heller ikke jeg fordømmer deg, men gå bort og synd ikke mer.»

Når er egentlig nok, faktisk nok?

Jesu mildhet og tålmodighet og tilgivelse overgår alt og alle. Denne ånd skal også prege vårt liv i møte med fall, nederlag, vanskeligheter, sorg, resignasjon osv.

Jesus viste også en annen side av Guds karakter. Når vi leser Matt 23 om Jesu møte med de uærlige religiøse lederne, bruker Jesus ord de fleste av oss i dag ville vegre oss for å bruke: Blinde veiledere, hyklere, hvitkalkede graver, helvetes barn, dødningeben og dårer.

Er dette den milde Jesus? Ja, hans kjærlighet åpenbarer seg gjennom hellig vrede over overfladiskhet, falsk åndelighet og uærlighet. De prøvde å skjule den faktiske tilstand på innsiden med en glattpolert fasade.

Den dagen vi reagerer på urett og umoral med samme vokabular, blir vi utestengt, utfryst, neglisjert både av kirker og mange mennesker, beskyldt for hatkriminalitet og diskriminering.

La oss se kjapt på Paulus.

1 Kor 4,14–21: Paulus skriver brev før han kommer til dem. Han har sendt sin kjære medarbeider Timoteus i forveien. Paulus hadde hørt rykter om praktiserende synd i menigheten og at ingen av medlemmene tok tak i problemstillingen. De møtte både Paulus' bønn og Timoteus' undervisning med apati. Paulus spør om han skal komme med ris eller kjærlighet. Skal han være mild eller streng? Han prøver å få dem til å forstå at litt surdeig/synd fort vil åpne opp for mer synd. Dette fordi unnlatelsen gir rom for tanken av aksept. Synd representerer en ånd og ånd er ikke nøytral.

1 Tess 2,1–16: Som en mor er mild og trøster og som en far formaner. Ja, vi ser ofte begge disse ulike aspekt gjennom mor- og farsskikkelsen i familierelasjoner. Barna trenger begge deler. Mye trøst og omsorg, men også tydelighet og retningsstimulans for de gode valg i livet.

I Jesu liv (åpenbaring av Faderens hjerte) ser vi tydelig begge deler. Alt avhengig av situasjon, folks ærlighet, uærlighet, vilje til forandring eller ikke, i forsamlingen eller ikke troende osv.

Det ene utelukker ikke det andre. Vi trenger sårt at begge disse ting får utvikle seg i våre liv. Ellers kan vi bli nikkedukker og feiginger som foretrekker å bli godt likt framfor disippelskap.

Min lengsel er å bli tydeligere, men med et mykere hjerte

Motsatsen er at vi kan bli harde dømmende til alt og alle som ikke mener eksakt det samme som oss selv. Bokstavtro ut fra religiøs forblindelse er livsfarlig.

Jeg tenker litt på ordene i Esekiel 3,7–11. «Som diamant, ja, hardere enn flint gjør jeg pannen din. Ikke frykt dem og ikke vær redd dem, selv om de er en trassig ætt» (v.9). Panner av flint, men hjerter som fyller seg med Ordet og er myke og formbare til etterfølgelse.

«Hjelp oss, Herre, til å være milde og skarpe i de rette situasjoner.»

Denne bønn tror jeg vi trenger å be, alle sammen.