Jo visst tar kongen viktige avgjørelser

Professor Bård Norheim og tidligere sjefredaktør Harald Stanghelle har interessante kommentarer til kongens taler (29.12.23).

Sistnevnte sier dette om Hans Majestet: «Men han kjenner jo betre enn nokon rammene for kongegjerninga. Han kan godt peike på politisk vanskelege saker som fattigdom, flyktningar og innvandring, men han formulerer det utan å ta stilling til politiske løysingar.»

Stanghelle har rett i at kong Harald kjenner disse rammene. Men det må være lov å antyde at de norske kongene etter 1905 noen ganger har strukket rammene ganske mye.

Opp gjennom årene har jeg flere ganger sett noen hevde at de kongelige skal være nøytrale.

Tidligere professor i statsvitenskap, Trond Nordby, sa i Dagsavisen 4.10.2014 at han mener kronprins Haakon enten må trekke seg som arrangør av en noe omstridt konferanse i Tromsø eller abdisere. Intet mindre. Det gjaldt kronprinsen, men Nordby sa også at kongen skal være «nøytral».

Tidligere sjefredaktør Finn Holmer-Hoven skrev i Fædrelandsvennen 12.12. 2012 at det norske kongehuset siden 1905 har en selvpålagt nøytralitet i politiske og «kontroversielle verdispørsmål». Det var utgangspunktet for en svært kritisk omtale av kronprinsesse Mette-Marits engasjement i en bestemt sak.

Men stemmer det at kongene ikke har tatt klare standpunkt?

Kongen som fikk nei av UD

I boken «Kongen slik vi kjenner ham» (Damm/Millennium 1998) har jeg med en rekke eksempler på at de norske kongene har tatt standpunkt i kontroversielle saker.

• Kong Haakon vant kampen med Stortinget om retten til å utdele ordener.

• Kong Haakon var meget aktiv i sin påvirkning overfor politikerne når det gjaldt å få et bedre forsvar i mellomkrigstiden. Det er nærmest fortiet i sentrale historiebøker som Aschehougs Norges Historie (1997–1998) og Det Norske Samlagets «Vårt århundre» (1991).

• Kong Haakon og kronprins Olavs klare og avgjørende standpunkter under 2. verdenskrig.

• I nyttårstalen i 1995 tok kong Harald et klart standpunkt i en sak det er stor partipolitisk uenighet om. Kongen ønsket at «norsk landbruk fortsatt må være en hjørnesten i vårt samfunn». Sjefredaktør Kåre Valebrokk reagerte kraftig på at kongen «kastet» seg inn i debatten.

• Hvem kongen og dronningen åpner Slottets dører for, kan ha stor positiv virkning. Det erfarte Ola Ødegaard, leder for Rettferd for taperne.

• Carl Erik Grimstad tok i en artikkel i VG 29. mai 2003 til motmæle mot den oppfatning at det var kongens «inngrep» som førte til dannelsen av regjeringen Hornsrud i 1928. Grimstad tar feil. Kong Olav sa i et intervju med Lars Roar Langslet: «Jeg støttet min far i at det var riktig å la oppdraget gå til Arbeiderpartiet … det var strategisk viktig å integrere Arbeiderpartiet i det konstitusjonelle system».

• Dette syn deles av tidligere parlamentarisk leder for Ap, Guttorm Hansen. Han omtaler utnevnelsen som «kong Haakons aktive handling» og «inngripen», gjengitt i boken min.

Uenighet om signingen

At det var betydelig uenighet mellom kong Olav og statsminister Einar Gerhardsen om omfanget signingen i Nidarosdomen skulle ha, er kjent. På nettstedet snl.no (Store Norske Leksikon) vises det til en lengre artikkel i Norsk Biografisk Leksikon om uenigheten mellom kongen og statsministeren om omfanget av og innhold i signingen. Det var forresten det eneste som var nevnt om kong Olavs store kirkelige og kristelige engasjement. Da jeg etterlyste noe om det, kom det inn én setning. Man skal da ikke bli for kristelig!

I Norsk Biografisk Leksikon står dette om kong Olav: «Den eneste prosessen han selv drev målbevisst fram, på tvers av motstand fra regjeringen, var opplegget for kongesigningen 22. juni 1958 i Nidarosdomen … Den kirkeskeptiske regjeringen Gerhardsen prøvde å dempe høytiden mest mulig ned – men kongen drev sitt opplegg igjennom, til statsministerens irritasjon.»

Stanghelle skriver i boken «Kongen forteller» at i striden inngikk også hvem som skulle være til stede ved signingen. Han konkluderer: «Det ble som kong Olav ville. 22. juni 1957 benket Einar Gerhardsen og Oscar Torp seg i Nidarosdomen sammen med resten av det offisielle Norge.»

Et klart bevis på den innflytelse som kong Olav hadde i denne saken.

Kong Harald fikk viljen

Et eksempel på en nyere og viktig sak. Kong Harald ville ikke i 2012–13 at kongens kristne bekjennelsesplikt i Grunnloven skulle fjernes. Stanghelle skriver i boken «Kongen forteller» om kontakten mellom kong Harald og blant andre kirkestatsråd Trond Giske.

Kongens lutherske bekjennelsesstandpunkt var både stortingspolitikere og ledere for frikirkesamfunn sterkt uenig i. Men kong Harald fikk sin vilje i en viktig sak for ham personlig. Paragrafen lyder nå slik: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.»

Det er en meget sterk seier for kongemakten. Mest en seier av personlig og religiøs karakter, men direkte også en samfunnsmessig og politisk seier fordi den begrenser kongemakten til lutheranere, og utelukker baptister, hinduer, muslimer og andre. Hadde noe lignende blitt vedtatt i Israel, at bare jøder kan bli president, hadde vi vel hørt påstander om apartheid.

Makt og innflytelse

Venstres daværende (1998) parlamentariske leder Gunnar Kvassheim, sier i boken «Kongen slik vi kjenner ham», at kongen kan ha stor innflytelse når han ytrer seg i samfunnsdebatten og kan ha «større innflytelse enn de som reelt sett har makt».

Eksemplene som er nevnt her – i «Kongen slik vi kjenner ham» har jeg med flere – viser at norske konger ikke har opptrådt nøytralt. «Det er godtatt fordi synspunktene har gått i ulike retninger», sier Carl I. Hagen i samme bok.

Utenriksdepartementets pålegg

Holdt vi nylig på å få et nytt eksempel på kongelig innflytelse og makt?

Hamas’ terrorangrep på Israel 7. okt. var det verste angrep på jødene siden holocaust. 1.200 drept med hensikt og vilje. Hoder kuttet av, kvinner voldtatt og mishandlet i underlivet.

Kongen i nyttårstalen: Bekymret for unge som havner utenfor

Landets utenriksminister Barth Eide ga – vel helt sikkert med statsminister Støres godkjenning – HM kong Harald det råd ikke å kondolere og slik vise medfølelse med jødene og de andre innbyggerne i Israel. Det er en unnlatelsessynd av verste slag. Ikke så nøye, det gjaldt jo jødene, de klarer nok den også, sier kanskje noen.

Kunne kong Harald mot UDs råd ha sendt en kondolanse? Det ville vakt oppsikt, for det er regjeringen som styrer norsk utenrikspolitikk og Kongen skal være lojal.

Men som her nevnt, kong Haakon, kong Olav og kong Harald har i flere saker tatt svært klare standpunkt. Det er gjort uten konsekvenser. Så hvis HM kong Harald selv ønsket å kondolere, noe kan tyde på det, og hadde gjort det, tror jeg Harald Olavsson fremdeles ville ha vært vår populære konge. Hos et flertall, men ikke i et mindretall av Hamas-sympatisører.