Debatt

NLM: NLMs tidligere generalsekretær Øyvind Åsland.

Jon Kvalbein: NLM - på vei fra ukultur til åpenhet

Jeg betrakter avtalen mellom Øyvind Åsland og hovedstyret som symptom på en ukultur der sannheten blir undertrykt.

Publisert Sist oppdatert

I to artikler i Dagen (27. og 30. mai) har jeg beskrevet tillitskrisen i NLM og begrunnet hvorfor jeg støtter hovedstyrets vedtak om å avslutte tjenesteforholdet til Øyvind Åsland.

Mitt ønske er at faktaopplysninger i mine artikler skal være korrekte. Derfor vil jeg starte med å beklage at jeg min artikkel 30.5 har gitt inntrykk av at Espen Ottosen hadde ansvar for at et brev som hovedstyret hadde sendt til Trond Bjørsvik og andre, hadde fått endret innhold i Utsyn. Ottosen hadde bare gjengitt det han hadde fått overlevert.

Til Dagen 7.5.21 sa Ottosen at Endre Stene «har begått «karakterdrap» av hovedstyret og ledelsen». Ottosen beklaget senere uttrykket i avisen (20.5.21). Jeg beklager at jeg ikke hadde registrert dette da jeg siterte Ottosens uttalelse fra 7. mai.

Denne artikkelen håper jeg kan være min siste analyse av NLMs situasjon før generalforsamlingen i juli. I Dagen (27/5) stilte jeg dette spørsmålet Øyvind Åsland: «Visste han at et flertall i hovedstyret ønsket at han skulle slutte, da han sa i Utsyn 21. januar at han valgte å fortsette?»

Åsland har ikke svart. Jeg må anta at det er fordi han ikke ser seg tjent med å gi et svar. Ved dette tildekkes det faktum at han ikke ville gjøre det som er vanlig både i politikk og arbeidsliv i en slik situasjon. Man trekker seg fra sin stilling.

Men Åsland utfordret sitt styre med makt. Og han fikk god hjelp. En fortelling om hans avgang ble etablert, og en sluttavtale ble fremforhandlet som la sterke bånd på hovedstyrets mulighet til å begrunne sin avgjørelse.

«Den plutselige avgangen» var overskriften over Espen Ottosens lederartikkel i Utsyn (27/5). Her innleder han: «Når dette skrives, er det akkurat blitt offentliggjort at generalsekretær Øyvind Åsland så å si slutter på dagen».

Ottosen anklager deretter hovedstyret for å ha sagt svært lite konkret om hva som ligger bak generalsekretærens avgang. «Det er i seg selv en utfordring i lys av at hovedstyrets formann ofte har snakket om viktigheten av åpenhet og transparens», skriver Ottosen.

Vi kan lese videre: «Generalsekretærens brå avgang er bekymringsfull.» «Det er oppsiktsvekkende at det skjer så brått – og så tett innpå generalforsamlingen.» «På kort varsel må programmet endres.»

Fortellingen er misvisende. Øyvind Åsland var kjent med hovedstyrets holdning til ham mye tidligere. Også Espen Ottosen kjente til dette. Til Vårt Land (12/5) uttalte Ottosen at «han de siste månedene har vært bekymret for at generalsekretæren skulle bli presset ut av jobben».

De to er nære venner, det er positivt. Det er ikke unaturlig at Ottosen var godt orientert. Det oppsiktsvekkende er at Ottosen ikke forstår sin rolle som informasjonleder i NLM.

I en konflikt mellom hovedstyre og generalsekretær er det ikke hans oppgave å opptre som engasjert talsmann for generalsekretæren. Som redaktør skal han først og fremst søke å få frem sannheten, som informasjonsleder i NLM står han til ansvar for hovedstyret.

Først 10. mai ble det offentlig kjent at hovedstyret og Øyvind Åsland hadde kommet til enighet om en avtale som førte til at han sluttet som generalsekretær 15. mai. Den sene datoen ble godt utnyttet til å spre fortellingen om den brå overgangen.

Flere ved hovedkontoret brukte den til å komme med sterk kritikk av hovedstyret (VL 13/5). Professor Ola Grytten uttalte til Dagen (19/5): «Det er åpenbart en daglig ledelse som utfordrer styret på makt.»

I Vårt Land (27/5) viser Åslands advokat til deler av avtalen som er inngått ved avslutningen av tilsettingsforholdet. Der står det at «partene ikke skal omtale hverandre eller andre ansatte i virksomheten negativt». Han bruker dette til å kritisere artikkelen til Raymond Bjuland i Dagen (18/5), som etter min vurdering bare gir en nøktern og saklig beskrivelse av de utfordringer NLM står overfor.

Og jeg må spørre: Måtte Åsland kneble hovedstyret på denne måten for at det skulle bli noen avtale? Og: Hvorfor ville Bjuland undertegne en slik avtale? Hvordan skal Bjuland kunne orientere generalforsamlingen om hvorfor hovedstyret gikk inn for å avslutte Åslands ansettelsesforhold, uten å kunne si noe som er negativt om ham?

Jeg betrakter avtalen som symptom på en ukultur der sannheten blir undertrykt. Denne ukulturen fungerer som et edderkoppnett der stadig flere settes fast og bindes til taushet.

I forbindelse med sin avgang oppgir Øyvind Åsland at «det har vært et krevende samarbeidsforhold mellom ham og hovedstyret i den senere tid» (Dagen 14/5). I Vårt Land (16/5) blir Espen Ottosen og Øyvind Åsland intervjuet.

Her sier Åsland at «den mykje omtalte sluttavtala med hovudstyret hindrar han i å seie noko. Men det er tydeleg at han kunne tenkje seg eit større rom til å fortelje si side.»

Var de bare uenige i sluttdatoen, eller hadde også de en kritisk holdning til Åslands ledelse og samarbeidsevne?

Dette er positivt, også for hovedstyret, som lider mest under avtalen. Åsland sier at det ikke er varslinger som gjør at han slutter. «Dei er behandla og ferdig avklarte», sier han.

Min kommentar er: Sluttavtalen er en avtale mellom to parter. Det ser ut til at begge parter ønsker at den endres. Det kan og bør gjøres i god tid før generalforsamlingen.

Generalforsamlingen fortjener den åpenhet og transparens som Espen Ottosen etterlyser. En idé: Hva om partene kunne gå sammen på forhånd om å utarbeide et relativt kortfattet dokument til delegatene?

Det kunne inneholde: En redegjørelse for hvorfor hovedstyrets flertall ønsket å avslutte generalsekretærens tjenestetid. En redegjørelse fra Øyvind Åsland om hvorfor han fant samarbeidsforholdet til hovedstyret å være problematisk. En redegjørelse fra hovedstyrets mindretall om hvorfor de ikke kunne slutte seg til flertallet.

Var de bare uenige i sluttdatoen, eller hadde også de en kritisk holdning til Åslands ledelse og samarbeidsevne? Som avslutning ville det være fint med en felles uttalelse om hvordan de ønsker NLMs interne kultur skal være i fremtiden. Et slikt dokument kunne kanskje være avklarende slik at det ble mer tid til å behandle andre saker.

Til slutt. Det har ikke vært lett for meg å skrive om problemer som er knyttet til NLM og personer som jeg ser opp til. Ingen må underkjenne Åslands og Ottosens troskap mot Skrift og bekjennelse og deres sterke misjonsengasjement. Og det er dette som binder oss sammen!

Uenighet om strategi og metoder må ikke få ødelegge samarbeid om visjonen «Verden for Kristus». Det er gledelig å møte ungdom og unge familier som nå tar ansvar. Mange eldre er trofast står på.

De ber, ofrer og tjener med sin nådegave på tross av uenighet og konflikter . «Vi står ’an av», som de sier i Nord-Norge når det blåser kraftig. Ja, jeg tror Gud kan bruke en konflikt til å rense oss til fornyet tjeneste.

Powered by Labrador CMS