Julefred er ingen selvfølge

Opptakten til årets julefeiring ble blant annet preget av kontroverser knyttet til redigeringen av Eyvind Skeies kjente salme «Tenn lys» i forbindelse med en NRK-sending forrige helg.

Sammenlignet med andre ting som skjer i verden er situasjonen udramatisk. Men i den kulturelle utviklingen er kontroversene likevel talende nok. I et velment, men forfeilet ønske om å være inkludere fant noen det for godt å skrive det kristne innholdet ut av den kjente sangen. Nå gjenstår det å se hvilket etterspill dette får, både etisk og juridisk.

De siste par årene har den årvisse debatten om skolens julegudstjenester blitt en stadig påminnelse om at det norske samfunnets holdning til kristen tro er i endring. Kanskje er det pandemien som har gjort at denne debatten har vært mindre intensiv de siste to adventstidene. Det er ikke like aktuelt å protestere mot julegudstjenester når mange av dem uansett blir avlyst.

Det er trist at julehøytiden i stadig større grad ser til å bli gjenstand for konflikt. Men det bør ikke være særlig overraskende. Og det at det kristne julebudskapet vekker ulike reaksjoner, er det ingen grunn til å bli sjokkert av.

For julefred er ingen selvfølge. Sånn har det aldri vært. Hos oss er julen gjerne forbundet med hygge og kos. Vi samles med noen av våre kjære, deler gaver, god mat og fellesskap. Men slik er det ikke for alle.

Like før jul kunne vi her i avisen lese en tankevekkende tekst fra informasjonsleder Linda Askeland i Åpne Dører. Hun beskrev hvordan julefeiringen foregår i Nord-Korea, et land hvor slik feiring simpelthen er forbudt. Den som feirer jul på en måte som andre kan observere, risikerer å bli strengt straffet.

Her feires presidentens farmor istedenfor Jesus

Heller ikke i juleevangeliet er fred og ro det mest iøynefallende. I den grad det fantes idyll, var dette kun en av flere ingredienser i hendelsene mange leser om i disse dager.

Jesus ble født inn i et folk som levde under okkupasjon. Kong Herodes var slett ikke innstilt på å ta velvillig imot det som kunne oppfattes som en konkurrent. Og Jesu liv var alt annet enn ukontroversielt.

Kampen for det gode er nettopp en kamp. Det finnes ikke noe scenario på denne jord hvor fred og rettferdighet er etablert en gang for alle. Det vil alltid finnes motkrefter. Sånn er det også nå i julen. Spørsmålet er ikke hvordan disse kreftene kan ryddes av veien. Spørsmålet er heller hvordan vi som vil feire kristen jul kan møte denne motstanden i tråd med de verdiene juleevangeliet lærer oss.

Når vi i Bibelen gjentatte ganger kan lese oppfordringer til ikke å frykte, har dette sitt bakteppe i at det alltid vil finnes grunner til både bekymring og fremtidsfrykt. Bibelens budskap er ikke at disse sidene ved tilværelsen blir fjernet før Herren skaper den nye himmel og den nye jord. Derfor vil tilliten til Gud alltid leve sammen med de mange slags utfordringer eller farer som livet på jorden er forbundet med.

Sånn var det for Maria, Josef og Jesus. De måtte flykte. Det var lite idyllisk ved det. Faren var umiddelbar. Sånn har det også vært for mange kristne gjennom tidene. Og sånn er det fortsatt i dag.

I lys av dette har vi i Norge lite å klage over. Det betyr ikke at vi bør stå passivt og se på at de som ønsker kristendommen over i en mer perifer plass i samfunnet bare skal få ture frem som de vil. Men det betyr at kristne i Norge, i likhet med våre kristne søsken i andre land, er kalt til å kjempe for kristne idealer med kristne idealer. Evangeliet er gode nyheter for alle, også for dem som ennå ikke har kommet til tro.

Derfor skulle det på årets julaften passe godt å gjengi den strofen i Eyvind Skeies salme som NRK-seerne ikke fikk med seg forrige helg.

Tenn lys, for dem som kjemper

For frihet og for rett.

Tenn lys, nå stråler alle

De fire lys for Ham

Som elsker alt som lever

Hver løve og hvert lam

Tenn lys for himmelkongen

Som gjeterflokken så

Nå møtes jord og himmel

I barnet lagt på stå.