Julegleden og julealvoret
Skal julebudskapet ha noen virkelig mening, må det være gyldig hele året og for hele livet.
Desember er måneden da nordmenn strømmer til kirkene som aldri ellers i året. Ikke minst samler julekonsertene mye folk.
Mulighetene som ligger i at mennesker får høre og synge de klassiske kristne julesangene, skal vi ikke undervurdere. Disse sangene bærer med seg mye evangelisk lys og varme. Men det trenger vi ikke bare i mørketiden.
Det store spørsmålet er hva som blir igjen av kristent liv og engasjement når julepynten er pakket bort, julematen er fortært og julestemningen er forduftet.
Høytider er verdifulle, men levende kristentro er hverdagstro.
For fem år siden ga religionssosiologen Pål Repstad og språkviteren Anne Løvland ut boken «Julekonserter». Basert på nærmere 30 konsertbesøk søkte de å svare på hva som får stadig flere nordmenn til å oppsøke kirker for å høre sang og musikk på kalde og mørke førjulskvelder.
- Gjennom å holde levende en sangtradisjon med en viss kristen forankring og få folk inn i kirkene, vedlikeholdes en form for tilhørighet til folkekirken, sa Repstad til NTB den gangen. Han la til at det dreier seg om «et stabilt, lavt nivå». I formidlingen registrerte han at «helvete, fortapelse og botsgang er helt borte».
Forestillingen om at juleevangeliet er mildere og lunere enn budskapet som formidles ved de andre kristne høytidene, virker til å være utbredt. Men det er like fullt en misforståelse.
Frelseren kom riktignok som et sårbart barn, men han var mektig nok til at vismenn kom langveis fra for å tilbe ham - og farlig nok til at Herodes forsøkte å drepe ham.
I Betlehem møtte Maria og Josef stengte dører og ble henvist til en stall. En fødsel er aldri nusselig, men enda mindre under slike forhold.
Julen handler dypest sett om Guds kjærlighet, men det gjør også påsken. Og begge høytidene forteller om et drama på liv og død. Det må ikke forsvinne i vår trang til å gjøre det koselig for oss selv og hverandre.
Gleden over julen kommer ikke i et riktig perspektiv uten at vi får se sammenhengen Bibelen gir for det som skjedde. Gud ble menneske for å gi mennesket håp for tiden og evigheten.
Håpet er knyttet til personlig tro på Jesus som frelser og Herre. Dermed er den sanne julegleden ikke en abstrakt godfølelse i møte med kjære tradisjoner, fine ord og vakker musikk. Tvert imot er det fryd over at vi som satt i mørket, har fått se et stort lys.
I prologen til sitt evangelium skriver Johannes om Jesus at han «kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham». Sans for kristne tradisjoner er ikke ensbetydende med at vi ønsker å ha Jesus som frelser.
Oppdraget er likevel å dele budskapet om ham som er full av nåde og sannhet, med alle. Og fortsatt gjelder det at «alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», som Johannes skriver.
Begeistringen over at mennesker søker til kirkene for å høre kristne sanger i advents- og juletiden må ikke føre til at vi «markedstilpasser» evangeliet.
Et uforpliktende budskap som ikke utfordrer til tro og etterfølgelse, vil i lengden virke mot den opprinnelige hensikten. Det går an å bedøve tilhørere med bekreftelser uten bibelsk belegg.
Den store gleden i julen er knyttet til at den bringer løsningen på menneskets dypeste problem: synden og døden. Men da må Jesus få bli voksen. Vi må følge ham videre i tro gjennom hans liv, død og oppstandelse.
Skal julebudskapetha noen virkelig mening, må det være gyldig hele året og for hele livet.