Julens begivenheter peker på Guds hellighet

I dag er det julaften. For store deler av verdens befolkning er det en mulighet til å minnes et av de mest fantastiske miraklene i historien: At Gud for 2000 år siden ble menneske i Jesus Kristus.

I beste fall blir det også et konkret møte med Herren selv. Underet blir først fullkomment den dagen det smelter sammen med våre egne liv; når vi tar imot Jesus i våre egne hjerter.

En av de vanligste måtene å beskrive julens begivenheter på, er at noe hellig skjedde. Vi synger om det i en av våre mest elskede julesanger: «O helga natt, o helga stund för världen / Då Gudamänskan till jorden steg ned.»

Det hellige står i Bibelen for noe som har med Gud og hans nærvær å gjøre. At Gud er hellig, betyr at han er «one of a kind» – helt unik, helt usammenlignbar. Paulus beskriver det som at Gud er «den salige og eneste hersker, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se» (1 Tim 6,15–16).

Juleunderet består altså i at nettopp denne Gud – den hellige Gud – stiger ned til denne jorden. At det som ser umulig ut, faktisk skjer. Julenatten er hellig fordi den avslører noe nytt i religionens verden. Gud lar seg føde av en kvinne, han identifiserer seg med sin falne skapning – men uten samtidig å gi avkall på sin guddommelige identitet.

Dette er ikke å si at hellighet bare kan oppleves i de mest fortettede av tilværelsens mysterier. Nei, det hellige kan slå imot oss selv i vår egen hverdag.

I jula hører mange av oss på julemusikk, og ikke minst når jeg hører på Sissel Kyrkjebøs versjon av den nettopp nevnte sangen og lar «O helga natt» strømme ut av høyttalerne – da får jeg tårer i øynene. Ikke bare fordi teksten og musikken er så vakker, men fordi Sissel har evnen til å synge den med det som kan beskrives som en perfekt stemme.

Og i denne typen opplevelser tror jeg at vi kommer i kontakt nettopp med «det hellige». Det fullkomne. Det som har noe av Guds egen, unike kvalitet.

Hellighet vitner altså om Herren og hans nærvær. Men i hellighetens lys kan man også si at mørket kommer fram og avsløres. Kontrasten mellom Guds storhet og opphøyelse og vår egen tilkortkommenhet og nytteløshet, blir åpenbar.

Akkurat som Jesaja i templet, som, da Den Hellige viste seg i all sin majestet, faller til jorden og utbryter: «Ve meg, jeg går til grunne! For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, hærskarenes Herre» (Jes 6,4).

Sagt på en annet måte: Et sant møte med Guds hellighet vil også avsløre noe av vår egen mangel på hellighet. Når du og jeg skal stemme i sangen som er hele livets sang, lykkes vi aldri med annet enn falsk sang. Det er ikke for ingenting at det vanligste ordet for synd i Det nye testamente, hamartia, kan oversettes nettopp med «å bomme på målet».

Derfor kan man si at Guds hellighet er noe både tiltalende og fremmed for det falne menneske. Sann hellighet er ikke noe vi kan eie i oss selv, først og fremst fordi det er en egenskap som bare tilhører Gud, men også fordi den er i konflikt med alt som er syndig eller mangelfullt i våre liv.

Kirken bør være tydeligere på at det finnes en usynlig verden

Og det Bibelens ord om Herren lærer oss, er at det ene ikke kan tenkes uten det andre. Dette gjelder spesielt i vårt møte med julens fantastiske budskap. Uten Guds storhet og opphøyelse er det rett og slett ikke noe bemerkelsesverdig med babyen i krybben. Og uten Guds hellige svar på synd, risikerer Guds uutgrunnelige barmhjertighet overfor den falne menneskeheten å bli redusert til en menneskerett.

Derfor synger vi også i «O helga natt» om hvordan en «hoppets stråle går genom världen», nettopp for at barnet som er født skal «försona världens brott och synder».

I dette mysteriet er det bare tilbedelse som gjenstår. Ja, svaret må rimeligvis inkludere både ærbødighet for Guds hellighet og takknemlighet for hans nåde. «Folk, fall nu neder, och hälsa glatt din frihet. O helga natt, du frälsning åt oss gav.»