Kamp for fred?

En artikkel med tittelen «Trenger fred våpen? Abiy Ahmed og Etiopia i kamp for varig fred» skrevet av Lemma Desta er publisert på Dagens hjemmeside i 19. november.

Destas hovedpåstand er at regjeringen i Tigray nektet å delta i den politiske reformen og heller ikke i dialogen, og regjeringen i Tigray engasjerte andre voldelige grupper, som utførte en rekke grusomme handlinger.

Jeg respekterer hans meninger, men jeg er fullstendig uenig i forfatterens synspunkter, for det er en grunnløs anklage mot den lovlig valgte regjeringen i Tigray, Tigray-folkets frigjøringsbevegelse (TPLF).

Jeg vil gjerne stille spørsmål til forfatteren om følgende hovedpoeng, for ifølge Genocide Watch er Etiopia nå på trinn 9, som betyr utryddelse.

- Hvorfor er det så vanskelig å løse de nåværende utfordringer for en statsminister som vinner fredspris og er utdannet med doktorgrad i freds- og sikkerhet?

- Hvorfor er det vanskelig å skille mellom innbyggere og politikere?

- Er etnisk profilering og diskriminering noe man kan bruke i kamp for fred?

- Hvorfor advarer FN om folkemord, krigsforbrytelser og etnisk rensing?

Hovedpoenget er at man kan tro at Abiy peker på TPLF, men alle beslutninger etter at han ble statsminister er mot Tigrays innbyggerne.

Føderale veier til Tigray har vært stengt i ca. tre år, han nekter å sende munnbind og andre Covid-19-helsetjenester til elever på barneskolene i Tigray, og flere utviklingsprosjekter i Tigray er avlyst.

I tillegg får ikke utenlandske investorer tillatelse til å investere i Tigray, og turister blir stoppet i hovedstaden, og bankkontoer til alle som er etnisk Tigray i Etiopia, er suspendert (addisfortune.news)

Jeg kan også nevne flere eksempler som viser at dette ikke handler om å kjempe for fred.

Dette er en kamp for sentralisering og mot et føderalt system. Abiy Ahmed kjemper for sentralisering og han kjemper mot den nasjonale og regionale grunnloven.

Da tre partier slo seg sammen og etablerte seg på nytt som prosperity partiy, gikk TPLF ut av regjeringen. De er imot sentraliseringsprosessen, TPLF kjemper for det føderale systemet og selvbestemmelsen i hver region.

Siden landet følger et føderalt system, skal det være maktfordeling mellom forskjellige aktører for at disse skal oppveie og utøve kontroll over hverandre, ifølge doktrinen om maktfordelingsprinsippet.

Men Abiy står som eneste maktperson i landet, for de fleste hans beslutninger er ikke godkjent av parlamentet. Det gjelder blant annet avtaler mellom naboland og andre land.

Covid-19 er en unnskyldning for ulovlig forlengelse. Alle vet godt at valg er et viktig verktøy for demokrati i moderne samfunn som Norge og andre vestlige land. Men valget i Etiopia i 2020 ble utsatt på ulovlig vis på grunn av Covid-19.

I Tigray har myndighetene bestemt seg for å følge Grunnloven, så det regionale valget ble gjennomført i september 2020. Fem politiske parti stilte til valg, og ca. 2,7 millioner innbyggerne fikk stemme.

En ny regjering ble etablert av det partiet som fikk flertall. Siden samfunnet er opptatt av selvbestemmelse, burde Abys regjering respektert valget, for 2,7 millioner mennesker er ikke ubetydelig.

Abiy fikk fredsprisen for hans bidrag til å skape fred med nabolandet Eritrea, for å bidra til forsoningsprosesser i nabolandene og for viljen til å bygge opp demokratiet i hjemlandet, ifølge komiteen til Nobels fredspris.

Tigray og Eritreas innbyggerne ble veldige glade når grensen ved Tigray/Etiopia ble åpnet. Alle fikk muligheter til å besøke sine nærmeste slektninger, men etter noen måneder ble det stengt igjen, uten grunn.

Er det vanskelig for Abiy å skille mellom innbyggere og politikere? Selv om det er moralsk uakseptabelt å blokkere sosialtjenester, har Abiy gjennomført tiltak som straffer Tigrays innbyggere.

Budsjettsubsidiering og støtteordninger fra frivillige organisasjoner er blokkert av myndighetene. I tillegg ble jordbruket påvirket av gresshoppesvermer (Locusts swarm) denne sommeren.

Myndighetene nektet å støtte Tigrays bønder med nødvendig utstyr, blant annet insektmidler. En tredjedel av befolkningen avhengig av tjenester for å ha matsikkerhet (Food Safety Net Services) ifølge FNs rapport.

Siden all infrastruktur som internett, strøm, telefonlinjer, transport, banker og nødhjelp er avbrutt, vet man ikke hva som pågår i Tigray nå. Flyangrep og bomber fortsetter å ødelegge byer, tettsteder og fabrikker, vannkraft, demninger og universitet.

Det er også veldig bekymringsfullt at innbyggerne ikke har nødvendige helsetjenester, medisiner og sykehusbehandling. Det er derfor livsfarlig for pasienter som er avhengig av daglige medisiner.

Abiy og hans parti har ikke toleranse og fleksibilitet overfor flerpartisystemer og forskjellige tenkende i landet.

Det siste året har det vært mye bråk og demonstrasjoner mot Abys regjering både i landet og utenfor fra flere etniske grupper som Oromo, Tigray, Sidama, Wolyta, Kimant, Afar, osv.

For de fleste er det veldig viktig at selvbestemmelse blir respektert, særlig for Oromia, Tigray, Sidama, Wolyta og Kimant. I tillegg er det forventningene til demokrati og fred ikke innfridd i det hele tatt.

Grensen ved Tigray til Eritrea er fortsatt stengt. Og så flere motstandere som partiledere fra Oromo og andre etniske grupper, er i fengslet. Sivile er angrepet og drept av sikkerhetsstyrker i flere steder.

Nå blir landet verdenskjent som konfliktområde. Befolkningen er bekymret for at sytten kvinnelige studenter ved universitet i Etiopia er forsvunnet. Ytringsfriheter er begrenset, og statlige massemedier er ikke selvstendige i landet.

Det pågår også etnisk folkemord i Etiopia. Flere rapporter viser at etniske tigrayere er diskriminert i forskjellige offentlige tjenester og de er blitt fengslet på ukjent steder.

Folk blir nektet å reise med det etiopiske flyselskapet, og alle som er etnisk Tigray som jobber i det nasjonale og internasjonale militære, er avvæpnet. Det er bekymringsfullt at Genocide Watch melder at Etiopia er på trinn 9 nå.

Jeg håper at det internasjonale samfunnet ikke har glemt hvordan folkemordet i Rwanda utviklet seg, og hvor mange mennesker ble rammet av borgerkrigen i 1994.

Stillheten fra det internasjonale samfunnet kan forverre den menneskelige lidelsen denne borgerkrigen medfører. Det er svært bekymringsfullt.

Sist, men ikke minst vil jeg rette en appell til alle som kjemper for fred og menneskerettigheter: Dere må hjelpe til med å stanse krigen som føres mot eget folk i Etiopia, og partene må presses til forhandling.

Det må åpnes for kommunikasjon, åpnes ruter så internasjonale humanitære organisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner til å utøve sin rolle.

Når en fredsprisvinner går til krig

Frykt og håp i Abiys Etiopia