Kamp i motvind

Med NRKs såkalte supermåling denne uken fikk vi nok en pekepinn på hvilken retningen utviklingen frem mot høstens stortingsvalg har.

Den blir kalt supermåling fordi antallet menneske som er spurt, er vesentlig høyere enn det er ved vanlige meningsmålinger. Dermed er treffsikkerheten større. Og hovedbildet står tydelig: det går mot regjeringsskifte til høsten.

Nå er han 11.000 stemmer unna sperregrensen

Høyre gjør det fortsatt godt, men det hjelper ikke når alliansepartnerne strever. Tilsvarende ser vi at Senterpartiets formkurve fortsatt holder seg, og det er per nå lite som tyder på annet enn at Sp kommer til å høre et historisk godt valg.

Men ting endrer seg fort i politikken, så ingen kan ta noe resultat for gitt før velgerne har sagt sitt.

For Kristelig Folkepartis del bekrefter målingen det som har vært hovedinntrykket over tid. På denne målingen mangler partiet 11.000 stemmer for å komme over sperregrensen på fire prosent.

De siste valgene har KrF gjerne mistet 10.000-20.000 velgere fra gang til gang, så det er en betydelig snuoperasjon som må til.

Når partileder Kjell Ingolf Ropstad snakker om å mobilisere på Sør- og Vestlandet sier det også noe om at partiet nå konsentrerer oppmerksomheten der de er mest avhengige av støtten, og der det finnes best historisk belegg for at støtten er å hente.

Ideelt sett skulle han nok heller ha utvidet satsingsområdet til større deler av landet for å sikre bredere oppslutning.

Det er ingen hemmelighet at partier med ord som kristen eller kristelig har strevd med oppslutningen i lengre tid. Om man bare ser på prognosene, er ikke utsiktene spesielt positive, de heller.

Men da er det særlig viktig å huske at den som kun vil seile i medvind, kommer ikke langt. Det er selvsagt legitimt å kritisere både KrFs politiske profil og partiets valgkampstrategi.

Men heller enn å la oppmerksomheten kverne rundt fortidens feiltrinn er det en bedre strategi å se etter politiske muligheter. For tidene skifter.

Da Trygve Slagsvold Vedum overtok som leder i Senterpartiet i 2014, lå ikke partiet særlig høyere enn det Kristelig Folkeparti gjør i dag.

Poenget er ikke å sammenligne de to partienes oppslutning direkte, men å understreke at politisk oppslutning ikke er en gitt størrelse.

For politikere er noe av hovedoppgaven å finne løsninger på virkelige problemer for virkelige mennesker. Da trengs det politikere som forstår menneskers opplevde virkelighet godt nok til at de både kan identifisere problemene og foreslå løsninger.

Samtidig finnes det også noen verdier som det er verdt å kjempe for også om de for tiden ikke gir umiddelbare gjennomslag på meningsmålingene. Men man trenger begge deler for å kunne bli valgt.

Hvis man kun vil kjempe for grunnleggende verdier, er antakelig andre arenaer enn partipolitikken de mest aktuelle. For den som også vil finne konkrete løsninger, går veien som regel gjennom kompromiss og samarbeid.

Det var ikke selvsagt at pilene skulle snu så tydelig som de har gjort for Senterpartiet de senere årene. Men de har kunnet spille på en opplevd sentraliseringspolitikk fra den sittende regjeringen.

Også for partier som ønsker å være inspirert av kristen tro og tradisjon er det om å gjøre å identifisere områder der man gjennom politisk arbeid kan gjøre folks hverdag bedre.

Så trengs det mobiliseringskraft og -vilje, for politiske kamper må kjempes for å vinnes.