Kamp mot jødehatet
Den avgjørende utfordringen er å la kunnskapen fra krigsårene bidra til en sunn selvransakelse blant oss som bærer kristennavnet i dag.
For tre år siden leste jeg Marte Michelets «Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust».
Det var en bok som gjorde inntrykk. Vi fikk dokumentert hvordan norsk politi aktivt bidro til arrestasjon av jøder som ble transportert til Oslo til Oslo og ført om bord på troppetransportskipet «Donau». 26. november 1942 skipet forlot Oslo med kurs for Stettin.
Annonse
Av de 532 fangene overlevde kun ni. Ytterligere 244 jøder ble senere sendt i døden. Forfatteren fikk en fortjent Bragepris for boken.
I år er Marte Michelet igjen på markedet med en dokumentarbok fra krigsårene: «Hva visste hjemmefronten?»
Hun vil vise hvordan både hjemmefronten og folk flest var unnvikende og ofte likegyldige til hvordan nazi-regimet opptrådte mot de vel to tusen jødene som bodde i Norge ved inngangen til Andre verdenskrig.
Boken har utløst en omfattende og engasjert debatt, hvor både historikere og etterkommere har vært svært kritiske til både påstander og kildebruk i Michelets bok. Hun forsvarer seg godt mot sine kritikere. Det har vært både informativt og lærerikt å følge debatten.
Et tema som har vært i søkelyset, er kirkens opptreden i jødesaken. Michelet mener at både biskop Berggrav og andre i kirkeledelsen hadde kjennskap til de aksjoner som var under planlegging mot jødene, uten at en tok til motmæle.
Det er tankevekkende at et forslag om å ta med et avsnitt til forsvar for jødene i bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn (kunngjort påsken 1942), ikke ble imøtekommet. Torleiv Austad (professor emeritus ved MF) har i flere artikler kommentert saken, og mener at kirken ikke var tilstrekkelig våken og handlekraftig da den ble kjent med at en stor aksjon mot jødene ble forberedt.
I flere tilfelle var kirken unnvikende og passiv til nazistenes behandling av jødene. Det innebærer ikke at kirken representerte jødehat, og det er gjennom okkupasjonsårene også flere eksempler på kirkelige tiltak for å hjelpe og redde jøder.
Det eneste samlede framstøt kom ikke før brevet til ministerpresident Quisling 10. november 1942. Det såkalte «Hebreerbrevet» munnet ut i en klar utfordring til å stanse jødeforfølgelsen og stoppe rasehatet. Men brevet kom for sent til å forhindre arrestasjonen av jøder og utferden med Donau.
Annonse
I ettertid skal vi være varsomme med å trekke bastante konklusjoner. Det er mange faktorer som må tillegges vekt når vi etter nær åtti år bedømmer det som skjedde i et folk under fem års naziokkupasjon.
Den avgjørende utfordringen er å la kunnskapen fra krigsårene bidra til en sunn selvransakelse blant oss som bærer kristennavnet i dag. I samfunnet rundt oss ser vi en klar politisk vilje til å bekjempe antisemittisme og jødehat. Men både undersøkelser og enkelthendelser bekrefter at slike holdninger langt fra er utryddet.
Vi ser det samme i Europa for øvrig. Som kristen kirke har vi et særskilt ansvar for å bidra til å hindre at ingen blir diskriminert fordi en er jøde. Antisemittismen ble ikke utryddet med holocaust. Konspirasjonsteorier dukker stadig opp, og ikke minst i sosiale media støter vi på språkbruk som røper grumsete holdninger.
Skal vi lykkes med å bygge opp sunne holdninger, holder det ikke bare med paroler ved gitte anledninger. Vi må sørge for at vårt forhold til jødene tematiseres i forkynnelse og undervisning.
Vi må kjempe for at skolen gir barn og unge kunnskap om Holocaust og antisemittismens kjennetegn (jfr. pågående revisjon av læreplanen). Gode holdninger blir ikke til i et tomrom. Vi må ville, tale og handle. Debatten i kjølvannets av Marte Michelets bok gir god hjelp til å holde bevisstheten oppe.
