Kampanjen mot NLA er uten forankring i menneskerettene

Gunn Vedøys siste polemikk mot meg bekrefter det jeg tidligere skrev: At det blir stadig vanskeligere å snakke sammen når man holder seg med hver sin virkelighet.

Jeg har forsøkt å sette kampanjen mot NLAs kristne forståelse av samliv og seksualitet i en større sammenheng og dens konsekvenser for oss alle. Det er Vedøy tydeligvis ikke interessert i å reflektere over.

Om NLA har håndtert sitt verdisyn på en uheldig måte overfor den akademiske virksomheten har jeg ingen innsikt i. Hvis det er problemet er den aktuelle debatten ganske malplassert.

Vedøy trekker frem tre tema fra mitt svar som fremstilles så vridd og svarene så lite balanserte at det har liten verdi å fortsette debatten.

Det saken dreier seg om er:

1. Hat mot NLAs standpunkt i samlivsetikken. 
NLAs setning i verdidokumentet er i virkeligheten ikke annet enn tilsvarende den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 12, om retten til ekteskap mellom én mann og én kvinne.

Dette presiseres også i reformen felles ekteskapslov, hvor høringsnotatene og proposisjonen presiserer at det ikke er diskriminerende å reservere ekteskap for mann og kvinne.

NLA-kampanjen er derfor uten forankring i menneskerettighetene, og kan heller sies å utfordre disse, i og med forsøk på å innskrenke andres lovhjemlede rettigheter.

Det er staten som radikaliseres i en mer ekstrem retning, hva angår kjønn, seksualitet og reformer for ensretter språket. NLA har holdt seg til det samme syn hele tiden.

Når NLAs sannhet ikke tåles

2. Opplæringsloven og læreplanene bruker begrepet «mangfold». Det virkelige mangfoldet, som skolen skal ivareta og gi forståelse for, er ikke begrenset til «kjønns- og seksualitetsmangfold», begreper som forøvrig ikke finnes i læreplanverket.

Reelt mangfold omfatter religion, livssyn og filosofiske overbevisninger. Dette mangfoldet har vern i menneskerettighetene, og er presisert i EMK første tilleggsprotokoll art. 2.

Vedøy, og den kampanjen hun deltar i, er dermed en kampanje direkte rettet mot sentrale menneskerettigheter og diskrimineringsvern, også for de som har en annen forståelse enn den kompakte majoritet eller autoritære regjeringer.

Det er en misforståelse at orienteringer og identiteter knyttet til kjønn og seksualitet bare har vern dersom de gis mandat til å regulere resten av samfunnet.

3. Vedøy viser til at «kjønnsidentitet» er et kompetansemål. Det er korrekt, men ikke slik Vedøy hevder. I læreplanen er «kjønnsidentitet» nevnt én gang, men målet er å kunne samtale om dette. Det er noe helt annet enn å bli forelagt en fasit for hvordan kjønnsidentitet skal forstås, og den risikoen som radikal kjønnsideologi medfører for kjønnsdysfori, kjønnsinkongruens, negativt kroppspress og mental uhelse.

Der Vedøy snakker om «skeives rettigheter», har opplæringsloven og læreplanverket grunnverdier som mangfold og kritisk refleksjon.

Der Pride og LHBTQ- definerte «sannheter» er grenseoverskridende og invaderer elevene, søker opplæringsloven og læreplanverket å utvikle integritet og evne til personlig grensesetting.

4. Vedøy viser til regjeringens handlingsplan. Uansett hvilke handlingsplaner som regjeringen eller enkelte kommuner måtte vedta, så kan de ikke regulere og overstyre skolenes forpliktelse til å følge opplæringsloven med forskrift og læreplaner.

Slike utspill gir jo likevel signaler om hva som vil møte oss i fremtiden. Det er jo nettopp det som jeg har vært opptatt av. Jeg er tilhenger av likebehandling av alle, men er imot særbehandling, som G. Orwells kjente sitat fra Animal Farm beskriver: «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.» Totalitære trekk dukker stadig oftere opp.

Nøytralitet som annet ord for likebehandling synes jeg ikke er verd å diskutere ytterligere og når det gjelder analogien til diakonale institusjoner så tror jeg leserne forsto den og bekymringen for hva som kan komme til å skje i fremtiden.

Takk for meg!