Kampen mot fattigdom er jobb nummer én

Det er ikke rettferdig at de som har minst skal ta regningen for å løse de store utfordringene som møter hele menneskeheten, og som i stor grad er skapt av de rikeste landene.

«Fattigdommen i verden er en krenkelse av menneskeverdet, et brudd på menneskerettighetene og en trussel mot global sikkerhet og miljø.»

Slik åpnet utviklingskapittelet i Soria Moria-erklæringen, den politiske plattformen til Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering. Da den tiltrådte i 2005, ble kampen mot global fattigdom løftet fram som en hovedoppgave for den nye regjeringen. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet forpliktet seg til å løfte bistanden til én prosent av BNI og skrev at «kampen mot fattigdom og for retten til økonomisk utvikling, demokrati, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling er verdenssamfunnets største utfordring».

Hvor bor håpet?

Det var kanskje ikke helt tilfeldig at kampen mot den globale fattigdommen ble en hovedprioritet for Stoltenberg-regjeringen. Samme år som de rødgrønne partiene inntok regjeringskontorene, gikk millioner i gatene under parolen «Make Poverty History», og satte for alvor kampen mot global fattigdom på den agendaen.

Og kampanjen funket: Den norske regjeringen var langt fra den eneste som prioriterte og økte sin innsats mot global fattigdom i tiden etterpå. Ettergløden av Make Poverty History-kampanjen kunne fortsatt kjennes da kampen mot fattigdom 10 år senere ble løftet fram som det første og viktigste av FNs bærekraftsmål. 2030-agendaen anerkjenner at utryddelse av fattigdom, i alle sine former, er den største globale utfordringen og en ufravikelig forutsetning for bærekraftig utvikling og oppnåelse av de øvrige bærekraftsmålene.

Mye vann har rent i havet siden 2005. Det er en slående kontrast mellom Soria Moria og den regjeringsplattformen Arbeiderpartiet og Senterpartiet forhandlet fram i Hurdal høsten 2021. Det er tydelig at kampen mot global fattigdom har mistet prioritet. Ordet «fattigdom» nevnes kun én gang i utviklingskapitlet. Den rødgrønne regjeringen vil ikke lenger forplikte seg til at Norge skal bruke én prosent av BNI på godkjent bistand. I stedet åpner Støre-regjeringen for å flytte betydelig midler fra fattigdomsbekjempelse for å finansiere «globale fellesgoder» på sikkerhet, migrasjon, helse, klima og miljø. Regjeringen har bedt en ekspertgruppe utrede hvordan Norge kan omgå ODA-regelverket, og bruke bistandsmidler på tiltak som ikke er internasjonalt godkjent som bistand. Det er urovekkende.

Veien ut av fattigdom starter første skoledag

På ett plan er det mulig å forstå at kampen mot fattigdom har havnet i skyggen av andre problemstillinger. Klima- og naturkrisen er eskalerende, og rammer rike hardt og fattige hardere. Krigen i Ukraina er bare én av mange trusler mot global fred og sikkerhet. Stadig flere mennesker er på flukt. Pandemien viste hvor sårbare vi er uten globale systemer som ivaretar helse. Når globale fellesgoder forringes, er det også en trussel mot sosial utvikling i fattige land. Det er prisverdig at Støre-regjeringen ønsker en kraftfull innsats for å nå FNs bærekraftsmål om sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.

På et annet plan nedprioriteringen av fattigdom fryktelig vanskelig å forstå. Vi vet at antall fattige vokser for første gang på flere tiår. Millioner ble ført ut i ekstrem fattigdom da skoler stengte ned og jobber forsvant under pandemien. Situasjonen ble ytterligere forverret da Russland startet sin angrepskrig i Ukraina. Økte priser på mat og energi har katastrofale konsekvenser for de fattigste. Verdensbanken sier at vi opplever det største tilbakeslaget i kampen mot fattigdom siden 2. verdenskrig.

Dersom vi ikke klarer å snu trenden, er det helt utenkelig at vi kommer til å nå noen av FNs bærekraftsmål. Det er ikke uten grunn at FNs første bærekraftsmål – utryddelse av fattigdom – kalles «målet over alle mål». Utryddelse av ekstrem fattigdom, halvering av relativ fattigdom og mindre ulikhet er en forutsetning for at vi skal kunne ta vare på natur og miljø, skape grønn økonomisk vekst, sikre demokratiene og institusjonene, redusere konflikt og flyktningstrømmer og beskytte vår felles helse. Global fattigdom er og blir den største trusselen mot våre globale fellesgoder.

Nelson Mandela sa at «vi kan være den store generasjonen» som fjerner fattigdommens ansikt fra vår verden. Men fattigdommens grusomme ansikt speiler seg fremdeles i altfor mange menneskeliv verden over.

Kampen mot fattigdom må derfor være jobb nummer én for norsk utviklingspolitikk. Regjeringen må slå fast at fattigdomsreduksjon fortsatt skal hovedmålet for norsk bistand. For å finansiere arbeidet med øvrige bærekraftsmål, trengs andre kilder og mekanismer. Skal vi sikre våre globale fellesgoder, må vi vise større kreativitet enn sende regningen til de fattige.