Kan arkitektur og interiør forkynne troen?

Biskop Solveig Fiske mener at «problematiske» utsagn og fortolkninger i teaterstykket «Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning», som har blitt vist i kirker i hennes bispedømme, ikke blir stående alene siden de «blir framført på et særskilt sted som formidler troen igjennom hele sin arkitektur og sitt interiør» (Dagen, 21.09). Men er det virkelig så enkelt?

Det ligger i vår natur å tolke synsinntrykk og bilder. Det er noe vi må gjøre for å finne en forståelse av verden og orientere oss i den. Det er neppe tvil om at det vi ser kan skape undring.

I Bibelen leser vi at skaperverket taler (Salme 19). Gud kan tale til mennesker på andre måter enn gjennom ord. Guds veier er uransakelige, og man kan umulig påstå at Han ikke kan bruke noe i den synlige og konkrete verden for å tale.

Bildene i vår ordinære hverdag er temmelig hjelpeløse i seg selv når noe abstrakt skal fortelles. Jeg pleier å si til mine studenter at bilder i seg selv ikke kan si et kløyva ord (så lenge de ikke avbilder skrift). Det er et bedrag at et bilde kan si mer enn tusen ord.

I England derimot har de skjønt det: «A picture is worth a thousand words». Bildet er verd mange ord, i prinsippet uendelig mange, men disse ordene må ytres av noen som ser bildet.

Når kirken avkristner seg selv

Bildet er en ressurs for mening, men det vil ha mer eller mindre ulike meninger blant alle som ser på det. Et bilde vil kalle fram følelser og historier som er ulike fra person til person. Ofte kan følelsene og historiene være svært like, men utenom det rent menneskelige som skaperen har utrustet oss med, er det i stor grad kulturelle verdier og konvensjoner som gjør at bilder kan forstås mer eller mindre likt, og dermed også gjør at de kan brukes til å kommunisere noe med.

Uten slike felles verdier og konvensjoner mellom sender og mottaker fungerer bilder hjelpeløst dårlig til å kommunisere noe, det vil si: utenom når de forteller hvordan noe eller noen ser ut. Til det er særlig fotografiske bilder helt uovertrufne. Når det gjelder å bli tillagt mening ut over det vi sanser med øynene, derimot, vil de være mangetydige.

Biskop Halvor Nordhaug om skuespillet Himmeldronningen: «Her krysses grensen for hva Guds hus kan romme»

Dette betyr i praksis at hvis stenene i kirkeveggene skal kunne tale de «problematiske» utsagn midt imot, så må den som forholder seg til arkitekturen og interiøret allerede besitte kunnskap om Guds ord, og videre sitte med erfaringer fra kirken som knytter Ordet og den fysiske rammen sammen.

Arkitekturen må være en del av det som har bidratt til å konstituere troen og trosutøvelsen for vedkommende. Det samme gjelder for den saks skyld naturalistiske bilder som viser noe fra bibelhistorien. Uten å kjenne historien på forhånd er det umulig å vite hva man skal lese ut av et bilde av Jesus på korset i Elverum kirke, eller at Kristus er trøsteren i alterbildet i Sand kirke.

Ba biskop stoppe «blasfemisk» teaterstykke der Jesus er trans

Hvis den som ser «Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning» ikke kjenner Guds ord, og ikke vet spesifikt hva Ordet sier om det som er «problematisk» i stykket, vil arkitektur forbli arkitektur, og interiør forbli interiør. Mest sannsynlig vil tilskuere som reagerer på det «problematiske» gjøre det ut fra sin bibelkunnskap og personlige tro, uavhengig av lokalet. Jeg vil tro at disse tilskuerne tvert imot gjerne reagerer enda sterkere nettopp fordi noe ubibelsk framføres i gudshuset som er en kjær del av deres trosutøvelse.

Hva så med de som vanligvis ikke går i kirken, og ikke kjenner Guds ord så godt? Jo færre opplevelser de har fra gudstjenester, og jo mindre de kjenner Guds ord, jo mindre vil arkitektur, utsmykninger og malerier kunne bidra med noe korrektiv til det som framføres i kirken. For de helt kirke- og kristendomsfremmede vil kirkerommet mest sannsynlig ikke være noe annet enn en eksotisk og stemningsskapende ramme omkring en forestilling som får forkynne sitt ubibelske budskap uten motforestillinger. Da vil ikke forestillingen stå «i en ramme av tro og kristen formidling», som Fiske skriver i Dagen 21.09.

Dette betyr ikke at vi skal undervurdere den materielle/estetiske dimensjonen i trosutøvelsen. Det er innlysende at den har betydning, og dens betydning for folk kommer da også tydelig fram i forskning jeg selv har vært med på. På den annen side må man ikke overvurdere det materielle og det estetiske sin evne i seg selv til å forkynne troen, eller gå i rette med vranglære.

Arkitekturen og kunsten kan ikke åpne opp eller utvide andre horisonter enn de horisonter som de besøkende selv besitter og kirken forkynner. Det vil til syvende og sist være den enkelte tilskuer, ikke kirkerommet i seg selv, som avgjør om «evangeliet etter Jesus» får lyde uten motforestillinger, i alle fall så lenge Gud ikke griper inn og lar stenene rope.