Kan Bibelen bli en avgud?

Harald Peter Stette skriver i sitt innlegg 25. april at påstanden om at Bibelen er Guds ord står i fare for å gjøre den til en fetisj eller en avgud. Jeg vet ikke hvor Stette vil hen med det, men jeg opplever at det har lite med saken å gjøre og et forsøk på å omgå mitt anliggende.

Jeg har ikke behov for fetisjer, men jeg har stort behov for å vite hva Gud vil si meg, og jeg vet ikke hvor jeg skulle gå hen for å høre det om ikke til Bibelen.

Der har Gud åpenbart seg, ifølge det Bibelen sier om seg selv. Der møter jeg Jesus – hvor ellers? Jeg minner igjen om Jesu ord om det vi kaller Det gamle testamente. I møte med djevelens fristelser svarer Jesus ham: «Det står skrevet…» Og Paulus er ikke i tvil: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud» (2 Tim 3,16).

Slangens gamle løgn i ny skikkelse

Hebreerbrevets forfatter skriver: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,1–2).

Hvor finner jeg profetenes ord og det ordet Jesus talte? I Bibelen og ingen andre steder. Jeg gjentar det jeg skrev sist: Hvis ikke hele Bibelen er Guds ord, hvem skal da avgjøre hva som er Guds ord? Når Jesus og Paulus kan omtale den slik, har jeg ikke noe grunnlag for å trekke deres ord i tvil.

Når Bibelen misbrukes for å opprettholde menneskeskapte maktstrukturer

Hva det å tilbe Bibelen angår, så tilber jeg som frukt av mitt møte med Gud i Bibelen, Gud, den treenige. Jeg tilber ikke boken han møter meg i, men jeg ærer og verdsetter boken som rekker meg ordet om ham, Guds ord. Det skulle bare mangle. Hvordan det kan gjøre Bibelen til en avgud, forstår jeg ikke.

Jeg vet at det ordet profeter og apostler talte, ble nedskrevet og videreformidlet i en omstendelig prosess i håndskrifts form. Siden ble det oversatt til all verdens språk. Det er mennesker Gud taler igjennom, det er mennesker Gud bruker til å formidle ordet muntlig og skriftlig. Men intet i denne prosessen tilsier at resultatet er noe mindre enn Guds ord. Det gjelder bibelen i originalspråkene og i våre norske oversettelser.

Biskop Bo Giertz sier i sin bok «Troens ABC»: «Bibelen er blitt slik Gud ville den skulle være for at han kunne tale om sin frelse til alle tider og til alle folk.»

Gud har valgt en anstøtelig vei i verden. Han er blitt menneske, har vandret til korset der han bar slektens synd. Han er stått opp og har gjennom apostlene gitt oss det ord vi kan bli frelst ved. Bare gjennom dette ordet kan vi møte ham og få samfunn med ham. Naturligvis visste Gud at dette ordet ville bli motsagt og forkjetret, men likevel var det veien han valgte.

I møte med dette ordet har han åpenbart seg for meg og utallige andre, ikke bare når det ble forkynt muntlig, men også når jeg leste det. Gjennom Bibelens blad har Jesus trått meg og utallige andre i møte med frelse og evig liv. Derfor takker jeg for dette ordet og tilber ham som taler gjennom det. Jeg bøyer meg for det dette ordet sier i tillit og tro.

Naturligvis har kirken til alle tider valgt ut noe i bibelen som en har funnet mer relevant enn andre tekster, men det tilsier ikke at de andre tekstene er underkjent. Men som alle bøker har Bibelen et sentrum og en periferi. Det gjør den ikke mindre til Guds ord, men det fordrer av oss at vi søker dette sentrum og leser boken i lys av det.

Når det gjelder det konkrete ord Stette henviser til i 1 Sam 15,3, er det en grunnregel i all bibeltolkning at skrift tolker skrift, og at ord må leses i sin sammenheng. Og da er det to ting å si til dette ordet:

1. I Det gamle testamente er Guds folks fiender mennesker. Guds dom rammer dem ved at de mister legemets liv.

2. Det nye testamente oppfyller Det gamle testamente og lærer oss å lese og forstå det. Og da sies det to ting:

a. Paulus lærer oss at den tid da fienden er mennesker, er forbi. «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter i dette mørket» (Ef 6,12).

b. Jesus viser oss at Det gamle testamente ikke er Guds endelige ord. Han bringer oppfyllelsen: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som mishandler og forfølger dere» (Matt 5,44).