Kan et havarert samliv repareres, og hvordan forebygge samlivsbrudd?
Å sortere og skille ut hva som er viktig og mindre viktig i et samliv, tenker jeg er kongeveien til et forhold som er robust nok til å tåle ytre og indre påkjenninger.
Slik jeg ser det, henger disse to spørmålene sammen. Ut fra min erfaring som samlivsterapeut tenker jeg at mange parforhold som ender med brudd, sannsynligvis kunne vært reddet om parene fikk hjelp til å sortere i konflikttemaene sine og reflektere over samlivet på et tidlig tidspunkt. I prinsippet er det aldri for sent å reparere et problematisk samliv, selv etter et brudd.
Noen finner sammen igjen etter bruddet. Og det kan være vakkert å være vitne til når så skjer, slik som i Oles og Solveigs tilfelle. Men det er dessverre ikke regelen. Når det kommer så langt som at bruddet er et faktum, er løpet gjerne kjørt for svært mange. Samtidig er det å avslutte et samliv som regel ingen lett avgjørelse. Mange har på ulike måter prøvd i lengre tid å reparere forholdet, og separasjon blir gjerne siste utvei.
Et særlig viktig tema knyttet til spørsmålet om brudd eller fortsatt samliv er når det er barn med i bildet. Barna er gjerne de som betaler den høyeste prisen når foreldrene ligger i krig med hverandre, og de blir ofte slagmarken der krigen utkjempes. Når jeg i mitt arbeid spør par i samlivskonflikt om hva som holder dem sammen, svarer en del at det er «hensynet til barna» eller «til barnas beste». Det er ingen grunn til å trekke i tvil denne edle motivasjonen. Samtidig er det betimelig å spørre: Er felles barn i seg selv tilstrekkelig grunn til å holde sammen i et uutholdelig samliv? Og er det alltid til det beste for barna om foreldrene holder sammen?
På disse spørmålene vil jeg svare et betinget nei. Noen ganger kan brudd være en nødvendighet, nettopp av hensyn til barna. For barn er det ofte verre å leve med stadig skjulte eller åpne konflikter mellom foreldrene, enn om mor og far lever hver for seg og barna slipper de daglige spenningene og kranglene foreldrene imellom. Noen partnere/ektefeller lider også under stadige svik fra den andres side og en uutholdelig livssituasjon i parforholdet, for eksempel med rus, fysisk eller psykisk vold. Da kan brudd være en nødvendighet for at vedkommende skal kunne ivareta sin integritet og psykiske helse.
Hva så med gjenopptakelse av samlivet etter et brudd? Noen ganger råder jeg par som vurderer brudd å ta en pause i samlivet for å erfare hvordan det er å leve hver for seg en periode, slik som Ole og Solveig gjorde. Etter en på forhånd avtalt tid, for eksempel et halvt til ett år, kan paret komme sammen igjen for å evaluere avgjørelsen og hvordan situasjonen er da. Om de velger en slik løsning, råder jeg i så fall paret til å ta ut formell separasjon, slik at det er tydelig for både dem selv, eventuelle barn og andre hva som er premissene for atskillelsen.
Utydelighet og uklare grenser er ofte en viktig del av selve samlivsproblemet. Separasjon er som kjent ikke det samme som skilsmisse. Intensjonen med separasjonsinstitusjonen er jo nettopp å gi seg selv og den andre tid til ettertanke før man tar en endelig avgjørelse om permanent å skille lag.
Jeg får av og til spørsmål om hva som skal til for å reparere eller få et skrantende samliv på rett kjøl. Noen har ønsker om å «finne tilbake til det vi hadde». Enten man har hatt en samlivspause og starter på nytt, eller sliter med et parforholdet som har vart en tid, tenker jeg at spørsmålsstillingen blir feil.
Å finne tilbake til det som en gang var, vil som regel være en krevende øvelse, om det i det hele lar seg gjøre. Dessuten kan det å måtte gå inn i noe som var, i seg selv være strevsomt og virke bindende på forholdet. Partene utvikler seg hele tiden, både individuelt og sammen, og livssituasjonen forandrer seg. Forutsetningene vil derfor ofte være annerledes i dag en «den gangen vi hadde det så fint sammen».
Et mer hensiktsmessig spørsmål vil heller kunne være: Hvordan kan vi finne fram - til en ny måte leve sammen på som fungerer ut fra de forutsetningene vi har nå? Det er denne visdommen jeg fornemmer at Ole og Solveig gir uttrykk for når de sier at «perspektivet vårt er annerledes», «ekteskapet i dag er bygget på en sterkere og mer solid grunnmur» og «vi har et nytt grunnlag for å håndtere vanskelige og hverdagslige ting».
Jeg legger særlig merke til at de framhever en større raushet for hverandre, «ting som irriterte meg før tenker jeg ikke over lenger». Hvorfor gjør de ikke det? Jeg kjenner ikke paret. Men om jeg hadde spurte dem, ville det ikke forundre meg om de ville svare at de på en annen måte enn før bruddet har oppdaget hva som er viktig i samlivet deres.
Å sortere og skille ut hva som er viktig og mindre viktig i et samliv, tenker jeg er kongeveien til et forhold som er robust nok til å tåle ytre og indre påkjenninger. Et godt utgangspunkt kan være å godta at spenninger er en normal del av det å leve i relasjon. Konstant harmoni er ikke noe mål i seg selv - og en illusjon, tror jeg. Der det er minst to mennesker i samspill, har de ulike interesser, erfaringer, ønsker og behov. Da ville det være merkelig om det ikke oppsto spenninger.
Jeg spør derfor gjerne par som sliter i samlivet: Hvilke forventninger har dere til hva relasjonen skal innebære? Hvem er den andre for deg, hvem ønsker du hun/han skal være, og hva prøver du å få ham eller henne til å være som hun/han ikke er? Og hvem vil du selv være for den andre? Det å snakke sammen om hva et parforhold skal innebære og hvordan partene vil ha det i samlivet sitt, kan forebygge mange konflikter, spenninger og misforståelser.
Jo flere bein, eller «søyler», relasjonen står på, desto tryggere står den og øker sannsynligheten for godt samspill over tid. Eksempler på slike søyler i et parforhold er vennskap, glede, sensualitet (som ikke nødvendigvis er det samme som seksualitet), trofasthet, felles verdier og interesser.
Forskning viser imidlertid at det er to slike «søyler» som skiller seg ut: Det er kommunikasjon og måten paret løser konflikter på. En kommunikasjon som gir bevegelse og samhørighetsopplevelse, bygger på to forutsetninger som igjen bygger på evnen til å ta den andres perspektiv: For det første å lytte aktivt til den andres opplevelse, møte ham/henne på følelsen og prøve å se at opplevelsen hans /hennes kan være forståelig selv om den er annerledes enn ens egen
For det andre å være tydelig på det en selv føler og tenker, uten å legge ansvaret på den andre for det en selv synes er vanskelig eller ubehagelig. Mange par som har levd lenge med hverandre, holder også fram vennskap som en av de sterkeste søylene i forholdet, og en buffer når samspillet knaker i sammenføyningene
Skulle jeg gi noen råd for å bevare samlivet, ville jeg nevne:
- Dyrk vennskapet. Ikke ta din partner som en selvfølge. Legg merke til de sidene ved ham/henne som taler til hans/hennes fordel og vær raus med å gi uttrykk for det.
- Ta høyde for at spenninger er en normal del av tilværelsen.
- Skill mellom små og store uoverensstemmelser.
- Ikke vær redd for en krangel i ny og ne, det kan rense luften. Det er når de samme kranglene stadig gjentar seg i samspillet at det bør ringe en klokke. Men når dere krangler, unngå å la krangelen komme ut av kontroll, komme med nedvurderende kommentarer, trekke dere tilbake i øredøvende taushet eller komme med trusler.
- La være å konkurrere om hvem som har «rett» og hvem som er det største offeret når ting bli vanskelig mellom dere.
- Sett av tid til å snakke sammen om det som er viktig for dere. Vær nysgjerrig på partnerens tanker og følelser og åpen og ærlig om dine egne. Bruk «jeg-språk», snakk for deg selv og ikke definer hva partneren tenker eller føler.
- Legg merke til og del de små tingene i hverdagen. «Smalltalk» er krydder i samspillet.
- Le sammen. Se det humoristiske i situasjonen. Humor, særlig selvironi, kan løse opp en spent situasjon. Men bruk aldri humor for å dekke over noe eller for å unngå ubehagelige følelser.
- Gjør både morsomme og meningsfulle ting sammen. Felles opplevelser styrker parforholdet.
- Det perfekte parforhold, hva nå det måtte være, finnes ikke.
Til slutt vil jeg nevne at mange par har oppdaget den muligheten som ligger i å ta et samlivskurs, for eksempel PREP-kurs. Slike kurs arrangeres i hele landet, og man kan for eksempel ta kontakt med Modum Bad for å få mer informasjon om dem.