Kan Halloween lære oss å le av døden?
Karl Andreas Jahr bekjenner i Korsets seier (5.11.21) at han har fått et nytt syn på halloween-markeringen. Han har forsøkt å se på saken med friske øyne, samt å oppsøke en ekspert på området. Og resultatet av dette kan virke oppløftende, for halloween viser seg å ha også kristne røtter!
Dette fenomenet som mange - og spesielt mange kristne - opplever som et gufs fra avgrunnen, er m.a.o. ikke nødvendigvis så ille som man har trodd. For poenget med halloween kan nemlig være å gjøre narr av, krenke og å markere seieren over døden.
Jeg tror også som Jahr at det ofte kan være sunt å tilnærme seg fenomener med nysgjerrighet og åpenhet, - og at man noen ganger faktisk kan vende det negative til å bli en oppbyggelig sak, - nesten som med judo, - at man vender kraften fra motstanderen mot motstanderen selv.
Men likevel synes jeg at Jahrs tekst denne gangen blir helt feil. For en ting er hvilken betydning et fenomen har hatt en gang i en fjern fortid. En helt annen sak er hva det faktisk representerer i dag. På tilsvarende måte synes jeg det er helt uinteressant om for eks. tradisjonen med helligholdelse av søndagen kan ha en hedensk opprinnelse. Spørsmålet er hvilket innhold vi legger i saken i vår tid, - i vår egen kulturelle kontekst.
I gammel tid var døden en stadig påtrengende virkelighet og overveldende fiende. Å overvinne dens lammende grep ved hjelp av humor var nok utvilsomt en god ting, og spesielt når man ved troen på Den oppstandne hadde en særdeles god ryggdekning for slik latterliggjøring.
I dag er imidlertid situasjonen en helt annen, - ja egentlig den motsatte. Det er nok heller døden som ler av oss i vår uvitenhet om dens destruktive makt.
Vi villedes bl.a. av alle filmer hvor døden stadig representeres uten å berøre oss, av institusjonalisering av dødsprosessene, og av legevitenskapen som gir oss en tro på at vi kan beherske vår siste fiende. Dette medfører at vi lett kan begynne å se på døden som noe fjernt og uvirkelig, og som en tannløs affære.
Samtidig kaster døden sin mørke skygge over våre liv som aldri før. Man har atomvåpen til å ødelegge jorden, øko-katastrofer som utrydder tusenvis av arter, vi har skapt en døds-kultur der barn blir drep selv før fødsel, og vi forherliger en ikke-livgivende seksualitet, støtter en dominant og totalitær teknologi som ikke eier kjærlighet til det sant menneskelige, samt at vi fremmer en form for individualisme og materialisme som bare kan føre oss ett sted.
Sett mot denne bakgrunnen får Halloween en sosiologisk betydning. Festen representerer vår kollektive forsnakkelse. Feiringen røper vår felles underbevissthet som egentlig vet hva vi holder på med og hva som er i ferd med å skje, men som vi forsøker å fortrenge ved hjelp av latter og fjas. Vi leker ved slangens hule. Men dyret der inne er slett ikke krenket. Heller tvert imot.
Halloween er for barn. Disse har ingen forutsetninger for å innta det meta-perspektivet som Jahr legger opp til i sin leder.
Halloween er for barn. Disse har ingen forutsetninger for å innta det meta-perspektivet som Jahr legger opp til i sin leder. La oss derfor ikke sosialisere dem til å tro at døden er gøy. Det er enorme krefter i dag som vil hindre våre yngste fra å erkjenne virkeligheten.
Slangen lammer dem med sitt forheksende blikk før den hugger. Vi må få barna bort fra hulen. Vi må lære dem, og oss selv, hva døden virkelig innebærer, - før vi eventuelt kan le av den.