Kan kontroll og manipulasjon forekomme i Guds rikes arbeid?

Mitt svar er et definitivt ja og min påstand er at det fins mye av det.

Manipulasjon og kontroll arbeider på ulike måter. Den kan virke gjennom taushet, gråt, sinne og gjennom ønske om enhet og samarbeid.

Da muren skulle gjenoppbygges rundt tempelet, som vi leser om i Nehemjas bok kapittel 4–6, møter vi på blant andre Tobias og Sanballat.

Først ignorerte de framgangen, ja, de nesten hånlig lo av den. Tok ikke arbeidet helt seriøst, liksom. Regnet vel med at de gikk trøtt og ga opp.

Da arbeidet likevel fortsatte, ble latteren til raseri. Når ikke raseriet ga det nødvendige resultat av frykt og forvirring og spredning av folket, skiftet Satan strategi nok en gang. «Kom, la oss snakke sammen og møtes, og så finner vi en vei sammen der vi alle kan være med å bygge.»

Heldigvis var Nehemja våken. Smigrende ord om forsoning og felles enhet i arbeidet var ikke nok til å vippe ham av pinnen.

Arbeidet er for viktig, svarte han flere ganger. Så prøvde fienden å dra i tvil motivene og spre falske rykter. Mange ulike strategier, men samme ånd.

Et av de sterkeste kort som trekkes opp av lommen i dag, er ordet kjærlighet. En setter trofasthet mot sannheten opp imot kjærlighetsbudet. Så går man freidig til 1 Kor 13 og sier at kjærligheten er størst, og derfor må den gå foran lojaliteten mot det bokstaven i Skriften sier. I beste fall er det mangel på kjennskap til litt mer av Skriften som er årsaken.

I andre situasjoner kan en fort mistenke at kjærlighetsbegrepet er noe en bevisst bruker for å spille på folks følelser og få mennesker til å gi etter. Ingen vil jo bli framstilt som kjærlighetsløse mennesker.

Definisjon på kjærlighet har visst blitt følgende: «Ikke bare skal du elske meg som menneske, men du skal óg elske og respektere og fullt ut akseptere alt jeg gjør. Hvis ikke elsker du meg ikke.»

Og Gud er jo kjærlighet, så derfor er stemplet satt. Derfor får noen stempelet homohater. Bare fordi en sier at en ikke kan se at likekjønnet samliv er bibelsk dokumentert, ei heller samliv utenfor ekteskapets rammer, for den saks skyld.

En sauser sammen ulike kjærlighetsbegrep og bruker det inn i samfunnsdebatten og kirkedebatten på en måte som gjør at den ene instansen etter den andre rygger tilbake og går på akkord med egen overbevisning.

Gresk filosofi betegner kjærlighet på fire ulike måter.

1. Agape. Den åndelige kjærligheten og nestekjærlighet.

2. Eros. Den erotiske.

3. Philos. Kjærlighet til venner.

4. Storge. Kjærlighet mellom foreldre og barn.

Poenget mitt er at mye av dette rotes sammen nesten som en fellesbetegnelse.

La oss rydde litt i forvirringen.

1 Kor 13 er et flott kapittel. Gud er kjærlighet, sier 1 Joh 4,16. Vi oppfordres til å bli i denne kjærligheten som er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd da vi mottok Jesus. Bibelen sier endog at vi kan vokse i denne kjærligheten. Altså er en vandring i Guds kjærlighet en prosess som styrkes gradvis etter som Jesus vinner skikkelse i oss.

Så når vi oppmuntres og oppfordres til å vandre blant mennesker i kjærlighet, så er det med den kjærligheten Gud har lagt ned i oss. En agape-kjærlighet som springer ut fra Gud selv og en kjærlighet som gir seg utslag på hvordan vi ser på og møter vår neste.

I Kor 13,5–6 står det noe om denne kjærligheten som er viktig å merke seg. Urett og umoral har ingenting med denne kjærligheten å gjøre.

Salme 45,8 sier at Gud elsker rettferdighet og hater urett. Guds rene kjærlighet reagerer med dyp sorg på et liv der vi aksepterer og anerkjenner noe han ikke har satt sitt stempel på.

I vandringen på denne jord som mennesker bestående av både ånd, sjel og kropp, møter vi mange slags fristelser/følelser som kan utfordre den rene kjærligheten Gud har lagt ned i hjertene våre.

Vi er glad i vennene våre vi har fått i nabolaget eller på skolen eller jobben. Vi er veldig glad i våre familiære bånd og slektsbånd lenger ute, som oftest. Og vi kan forelske oss i/få følelser for andre mennesker.

I mange situasjoner ser vi at Jesus utfordrer oss. Hva kommer først? Hva betyr mest? Hva er vi villig til å forsake? Hvem er egentlig vår Herre?

Om jeg fikk vite at en av mine slektninger var tatt for tyveri, ville jeg bli trist og lei meg. Jeg ville ikke begynne å hate han/henne, men heller synes synd på /be for vedkommende. Det er ikke slik at beviset på om jeg virkelig var glad i slektningen min var at jeg også anerkjente og rettferdiggjorde tyveriene og ikke bare ham eller henne som slektning.

Det går faktisk an å hate synden/uretten/urenheten, men likevel verdsette det menneske som et menneske som er elsket av Gud og som en som Gud har en plan/tanke for. Matt 5,44 sier at vi skal elske våre fiender. Det kan være utrolig utfordrende, men det er altså mulig, og kun mulig gjennom den kjærligheten vi selv opplevde gjennom å se oss tilgitt og renset gjennom Jesu død og oppstandelse

Joh 15,10; 1 Joh 2,4–5 og 2 Joh 5–6 forteller oss sannheten om følgene.

Ikke at kjærligheten som begrep skal løftes over Skriften, men at kjærligheten skaper vekst og lengsel etter å bli mer lik ham og et ønske om å følge sannheten. Efeserbrevet 4,15 sier at vi sannheten tro i kjærlighet skal vokse opp til ham som er hode.

Nehemja og teamet hans måtte ta noen grep underveis for at ikke fienden skulle lykkes. De måtte blant annet arbeide med én hånd og vokte med den andre.

La oss se til at ikke vår iver etter vekst og resultat å vise til, gjør at vi kompromisser med Guds ord. Vekst lengter vi alle etter, men vi vil se Guds type vekst og ikke vekst fordi vi har senket terskelen for hva som er rett og ikke rett ut fra Skriften.

Ved å bytte ut litt politisk korrekthet og diplomatiske ord med åndskraft vil straks uretten og umoralen komme til overflaten.

På Jesu tid kunne demonene fint gjemme seg blant tilhørerne. Da Jesus talte tydelig og myndig, men med kjærlighet, spratt det fram både det ene og andre av åndskrefter som gjemte seg i fellesskapet.

Det vil skje også i dag om vi våger å være tydelige og la Guds ord være høyeste autoritet. Så la oss ikke bli manipulert og lurt av ord og begreper som spiller på følelser, men la oss våge å holde fast på Ordet som den høyeste autoritet i vårt liv.