Kan Paulus tas til inntekt for bruk av rockemusikk i evangelisering?

Axel Saxe fremholder stadig at skriftordet i 1 Kor 9,19f (om å «være jøde for jøder og greker for greker») legitimerer anvendelse av rockemusikk for mennesker (i artikkel «Skriftens misjonsperspektiv mangler i antikk gresk musikkoppfatning», 28.06).

Jeg fastholder at dette er å misbruke bibelteksten. Og vil påstå at salig Sigurd Odland hadde snudd seg i sin grav dersom han hadde hørt hvorledes Saxe anvender hans utleggelse av teksten.

Slik Saxe tenker, burde Paulus og de andre apostlene lyttet til moderne kirkeveksttenkere og pragmatiske modernister, og sørget for å leie Colosseum for å arrangere populære konserter. Slik kunne en «nå» befolkningen i Roma. Når så ikke skjedde, viser det at disse Herrens apostler nok ikke hadde forstått hvordan ting bør gjøres.

Det er et grunnleggende prinsipp at bibeltekster skal forstås i sin sammenheng – her handler det både om sin nære og fjernere kontekst. Den nære kontekst i Korinterbrevet finner vi i avsnittet 1,18 – 3,21. Her behandler Paulus spørsmålet om forkynnelsen.

Det er klart av sammenhengen at det er en gruppering i Korint som mener at Paulus’ forkynnelse står meget tilbake å ønske. Apostelens forkynnelse vekker nemlig anstøt, den er litt for grov og mangler finesse. Disse mener at Paulus ville nådd langt bedre ut dersom han hadde gjort bruk av datidens populærfilosofi og retorikk (se 1 Kor 2,1). Da ville han tale «tidens språk». Men Paulus er ikke «filosof for filosofene» eller «retoriker for retorikerne» (se til dette Hugo Odebergs kommentar til Korinterbrevene).

Paulus nekter ikke at mennesker kan komme til en slags «tro» ved slike virkemidler. Men han sier at dette er en tro «grunnet på menneskers visdom, ikke på Guds kraft» (2,5).

Dette er den nærmeste parallellen til Saxes kamp for bruk av rockemusikk for å «nå de unådde» i dagens kultursituasjon. Og jeg fastholder: Dette er å søke å nå åndelige mål ved hjelp av kjødelige midler. Det hjelper ikke at det er godt ment – det er mye som er velment som ikke er av Gud (Matt 16,22f).

Det Paulus adresserer i teksten når han taler om å være «jøde for jøder og greker for grekere», er noe som ikke var et ubetydelig problem i den første kristne tid: Forholdet mellom jøder og kristne/hedninger. Det handlet om fellesskapet: Hvordan kunne troende jøder – som holdt fast på sine forpliktelser overfor Mose lov (Apg 21,20ff) – ha fellesskap med hedningekristne? (Kosher-bestemmelsen er eksempel på disse vanskene: Hva med bordfellesskapet?)

Problematikken behandles i flere sammenhenger i Paulus brev. Og det er samme sak Peter taler om når han er i Kornelius’ hus (Apg 10).

Paulus ord i 1 Kor 9,19f dreier ser dermed ikke om anvendelse av populære virkemidler for å «nå» folk, men om det å kunne omgås mennesker med en nestekjærlighet som ikke står under fremmedgjørende stengsler. Eksempel på den slags stengsler ser vi i Joh 18,28, der representanter for Det høye råd ikke kan gå inn i borgen til Pilatus fordi de da vil bli urene.

Når det handler om «virkemidler» må vi – dersom vi vil holde fast på grunnfjellet i luthersk tro – understreke at Guds ord i lov og evangelium er det eneste virkemiddel Gud bruker for å nå det falne menneske. For Ånden er bundet til Ordet og bruker Ordet i sitt arbeid på menneskets hjerte.

Det er et iøynefallende trekk ved mye av den moderne lovsangskristendommen, at Åndens nærvær knyttes til musikken/lovsangen, og ikke til Ordets forkynnelse. «Herrens nærvær» oppleves sterkt når musikken tar tak. Dette er ikke så merkelig når en er klar over at det meste av evangelikal kristendom står under påvirkning fra reformert teologi, en teologi som er kjennetegnet av at en skiller Ånden fra Ordet.

Ånden tenkes her mottatt ad andre veier/midler/metoder enn eksklusivt gjennom nådemidlene. Og all den tid de musikkformene en bruker i disse sammenhengene oftest er sterkt suggestive, er realiteten at en dermed kommer til å forveksle musikalsk suggesjon med Åndens nærvær. Ta denne musikken bort fra slike møter, og du skal raskt se hvor «åndsfattig» det hele blir!

Her bør en minne om to ting: For det første at Den hellige ånds gjerning ikke består i å gi euforiske religiøse opplevelser, men i å «overbevise om synd, rettferdighet og dom» (Joh 16,7ff). Åndens gjerning er m.a.o. et erkjennelsesarbeid, ikke å gi ekstatiske følelser. For det andre: Når skal vi se åndelig dømmekraft som kan skjelne mellom musikkskapte sjelstilstander og det som er Åndens faktiske virke – altså mellom kjød og ånd?

At en målbevisst bruker denne type virkemidler i ikke-lutherske sammenhenger (hos pinsevenner, baptister, karismatikere av ulike typer, osv.) skal en ikke undre seg over – teologien der legger prinsipielt til rette for dette.Men at disse virkemidlene dras inn i luthersk sammenheng (bedehus og frikirkelighet), avslører at en langt på vei har mistet av syne det som er avgjørende i all evangelisk-luthersk kristendom: Troen på Ordets virkekraft (Joh 6,63; Gal 3,1-5; 2 Tim 3,16f; Hebr 4,12; osv.) og nådemidlenes betydning som eksklusive kanaler for Den Hellige Ånd.

Når skal vi se en teologisk opprydning i lutherske sammenhenger som tar dette på alvor?

Gud har ingen sangstil

Til sist: Det påstås hyppig blant forkjemperne for bruk av den moderne populær- og rytmemusikken i kristen sammenheng, at bare teksten er god, er det av underordnet betydning hva slags musikalsk uttrykk tekstene kles i (musikk er kun «form», ikke «innhold». Vi har fortsatt til gode å høre Saxe og Granerud gjøre rede for grunnfjellet i sin tenkning, nemlig at musikk kun er innholdsløs form).

Her vil jeg komme med en utfordring: Den teologiske kvalitet og poetiske kraft en finner i salmer av f.eks. Luther, Kingo, Brorson osv. savner sidestykke i kirkehistorien. Tekstene i de fleste av de moderne «lovsangene» mangler tilsvarende kvaliteter.

Hvis det er slik at det musikalske uttrykket er av underordnet betydning, vil jeg foreslå å ha en serie på la oss si fem møter, der en utelukkende bruker salmer og tekster av disse kirkens store teologer og diktere med tilhørende melodistoff. Da vil menighetene få åndelig mat som er helsekost. Hva vil skje i disse forsamlingene om en forsøkte dette?

Tror noen at oppslutningen i forsamlingene vil bli like stor? Og om dette medfører at mange blir borte fra møtene, hva vil det si om deres kristendom som eventuelt bli borte? Hva vil det si om «Ånden» i forsamlingens møter?

Jeg bare spør…

Norgesaktuelle Leeland: – Lovsangsmusikk kommer til å bli mindre kult

NRK-cowboyen inviterer 5000 på lovsongskonsert på heimegarden: – Det blir magisk