Kan vi fortsatt kalle oss et rettssamfunn uten å gjøre det rette?

De siste ukene har vi vært med på to innholdsrike hendelser som står i sterk kontrast til hverandre. I helgen var det en storslått feiring av Kristenrettsjubileet på Moster. Kongehuset, landets øverste politiske ledelse, utenlandske gjester, barn, ungdommer og voksne var samlet for å feire overgangen fra maktsamfunn til rettssamfunn ved innføringen av kristenretten for tusen år siden.

Rett, likhet, frihet, likeverd var verdier som ble opphøyd og feiret – gjeldende for det norske samfunnet. Kronprinsen, stortingspresidenten og statsministeren gjentok dette på flere forskjellige måter i sine taler og hilsener til de mange tusen som var samlet til jubileet.

Denne feiringen sto i skarp kontrast til neste hendelse. Onsdag 5. juni 2024 fant den asylpolitiske konferansen sted i Oslo i regi av norske sivilsamfunnsorganisasjoner på utlendingsfeltet. Inviterte innledere fra FNs høykommissærer for flyktninger, forskere, engasjerte mennesker og asylsøkere delte sterke historier om systemsvikt.

Den sterkeste av historiene var fortellingen om de forsvunne asylbarna: I løpet av årene 2015–2022 har 432 mindreårige barn sporløst forsvunnet fra asylmottak. Noen har forsvunnet av egen vilje, streifet videre på jakt etter et bedre liv der det finnes en framtid. Mens andre har havnet inn i kriminelle nettverk, der misbruk, utnyttelse, vold eller død venter. Og dette uten at norske myndigheter løfter en finger.

Førsteamanuensis ved Politihøgskolen Stavern, Egil H. Olsvik, har gjort en studie om politiets etterforskningsarbeid av de savnede asylbarn. Og studien viser at politiets arbeid preges av nedprioritering. I beste fall blir det registrert som en forsvinningssak, deretter blir den henlagt. Dette er uakseptabelt og uholdbart. Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet uttalte seg om saken og skulle følge opp. SV foreslo en tiltakspakke som ble nedstemt i Stortinget av de fire store partiene av AP, SP, H og Frp.

Dermed settes strek over saken, hvilket betyr at det politiske flertallet i Stortinget har bestemt at det ikke skal gjøres noe for de savnede asylbarna. Underforstått: Ja, det er dypt beklagelig, men egentlig betyr det ikke noe. Vi bryr oss ikke om dem. Debatten og voteringen er ferdig, de barna og deres skjebne glemmes.

Den norske vikingen, kjent for sin brutalitet, omvendte seg og innførte en lov som forbød utsettelse av barn til skade og et prinsipp om at alle er like for loven og fortjener samfunnets beskyttelse. Samfunnet vårt har blitt et samfunn som tar vare på de minste og den svakeste. Det er derfor komplett uforståelig at det nå aksepteres fra statlig hold at barn som kommer i vårt land alene utsettes for skade. Det verste er at det gjøres lite når enslige mindreårige asylsøkende barn forsvinner fra asylmottakene.

Vi svikter de svakeste i rettssamfunnet Norge i dag. Kan vi fortsatt kalle oss et rettssamfunn uten å gjøre det rette? Er det akseptabelt at samfunnet ignorerer at barn forsvinner? Hadde det vært norske barn i skolealder som forsvant, ville det bli slått riksalarm, alle beredskapsinstitusjoner ville bli mobilisert og det ville skapt store overskrifter i rikspressen. Men nå? Helt stille. Ingen bryr seg.

Denne mangelen på handling og interesse står i skarp kontrast til festtalene vi hørte på Moster. Ignoransen og likegyldigheten undergraver de moralske grunnverdiene det norske samfunnet er bygd på, arven fra Moster i 1024: Alle menneskers ukrenkelige verdighet og vårt felles ansvar å ta vare på de svakeste.

Statsminister Jonas Gahr Støre: Din tale på Moster lørdag 1. juni understreket at disse verdiene er det samfunnet vårt er bygget på. Nå er tiden for å vise at dine ord var noe annet enn en festtale. Vi krever at festtalen gir seg uttrykk i konkret politikk i form av bevilgninger og tiltak som beskytter de svakeste, slik at samfunnet på ny kan vise seg å handle basert på sine verdier.

Kraftig advarsel til norske asylmyndigheter