Kan vi ikke like gjerne innføre selvbestemt abort helt frem til fødselen, da?

Det er en uhyggelig forslag regjeringen snart kommer til å legge frem.

Ingvild Kjerkhols avgang som helseminister førte til spekulasjoner om at forslaget om ny abortgrense ville bli forsinket. Men nå har statsminster Jonas Gahr Støre personlig forsikret at lovendringen vil bli fremmet før sommeren.

Det vil bli en lov som ytterligere reduserer rettsvernet for ufødt menneskeliv. Abortgrensen vil bli flyttet nærmere det tidspunktet da fosteret er levedyktig utenfor livmoren.

Forkjemperne for loven peker på det klassiske argumentet om at kvinnen har rett til å bestemme over sin egen kropp. Det er kvinnen selv - og ikke en nemnd - som skal avgjøre hva hun foretar seg med kroppen sin, lyder omkvedet.

Kvinner har åpenbart rett til å bestemme over sin egen kropp. Selvfølgelig. Det en grunnleggende rettighet for alle mennesker, uansett kjønn.

Det vi her snakker om er imidlertid en annen kropp, fosterets kropp.

Men hva skjer dersom vi for et øyeblikk aksepterer det argumentet, tar aborttilhengerne på ordet og later som fosteret virkelig er en del av kvinnes kropp?

Da dukker det umiddelbart opp nye, ubehagelige spørsmål. For hvis dette virkelig stemmer, hvorfor skal vi i det hele tatt ha en grense for abort?

Har ikke kvinnen rett til å bestemme over sin egen kropp gjennom hele svangerskapet? Hvorfor sette grensen ved de foreslåtte 18 svangerskapsukene? Kan ikke en abort, altså fjerningen av denne uønskede delen av kvinnes kropp, foretas helt frem til fødselen?

Det finnes faktisk praksis for sånt. Til og med en egen spesialutviklet abortmetode for å avlive foster som nærmer seg tidspunktet for fødsel.

Den såkalte «partial birth abortion» har vært omdiskutert i USA. Metoden innebærer en . delvis fødsel, men før barnets hode er helt ute blir det punktert med et skarpt objekt. Deretter blir hodeskallen «tømt og komprimert» som det heter, for å la fosteret passere gjennom.

Denne abortmetoden har vært forbudt i USA siden 2003 da «Partial-Birth Abortion Ban Act» ble vedtatt av Kongressen. Et nasjonalt forbud ble opprettholdt av Høyesterett i en dom fra 2007.

De færreste aborttilhengere vil stå på barrikadene og kjempe for denne typen abortpraksis. Men det finnes faktisk norske politikere som kjemper for at abort skal være selvbestemt helt opp til og også etter at fosteret er levedyktig utenfor mammas mage.

I enkelte tilfeller har også barn som er født før uke 22 overlevd. Både SV og Rødt har programfestet at de ønsker selvbestemt abort frem til denne uken i svangerskapet.

Mens Sondre Hansmark var leder i Unge Venstre (nå er han kommentator i Dagbladet) kjempet han for at abortgrensen skulle forhøyes til 24 uker. I intervjuet med NRK gjorde han det klart at han er «ikke enig i at det er moralsk galt å ta abort selv om fosteret er levedyktig».

– Den grensen kan vi stadig flytte nærmere uke null. Så hvis det skulle vært et argument for når man skal sette abortgrensen, så vil man hele tiden kunne innskrenke muligheten til å ta abort, sa Hansmark den gangen.

Altså, barnet er en del av kvinnens kropp også selv om det er levedyktig utenfor den.

Og det er akkurat dette som er det svake punktet i aborttilhengernes argumentasjon. Når er fosteret en del av kvinnekroppen og når opphører det å være det? Når blir fosteret et menneske med verdi? På hvilket tidspunkt er det galt å ta livet av et barn i mors mage?

Er det først fødselen? Ved levedyktighet? Eller ved de magiske 12 eller 18 svangerskapsukene?

Når fosteret er feilfritt? Når det ikke har Downs syndrom? Eller Trisomi 18? Eller galt kjønn?

Alt dette er logiske inkonsekvenser, tilfeldigheter og bortforklaringer.

Fosteret, det lille mennesket, det stadiet i menneskelivet som vi alle har gått igjennom, er ikke en del av kvinnens kropp. Det er et eget individ.

Uansett ved hvilken uke man setter en abortgrense, så kommer man ikke bort fra det som er helt grunnleggende: En abort avliver et ufødt menneske.

Det er derfor fosteret trenger rettsvern fra livets begynnelse. Fra befruktningen.