Karismatisk brodd, mildere form

Oase har aldri ønsket å bli noe eget trossamfunn, men har ønsket å fornye særlig Den norske kirke innenfra.

Det ligger i sakens natur at deres tyngdepunkt er noe annerledes enn hovedstrømmen i Den norske kirke, ellers ville det ikke ha vært noe behov for egne Oase-stevner. Noe av Oases iboende spenning ligger derfor i å øve påvirkning, men samtidig ikke bevege seg så langt bort fra Den norske kirke at de blir fremmedgjort.

Denne spenningen har blitt satt ekstra på prøve de senere årene. Etter flere omstridte besøk, blant annet av gjester fra USA; ble det etterlyst en tydeligere redegjørelse fra Oase-ledelsen om hvordan de forholdt seg til det som hadde blitt sagt og gjort.

Oase-ledelsen hadde nok tjent på å forklare tydeligere hvor de selv står. I sin tale under åpningsmøtet på fjorårets sommerstevne bestrebet Asbjørn Simonnes seg på å presentere Oase med en sunn karismatisk profil. Han snakket om å gi Den hellige ånd «operasjonsfrihet», men sa også at «Vi må ikke oppføre oss slik at de blir livredde oss».

I tirsdagens avis går lederskapets leder Gjermund Eikli langt i retning av å erkjenne at de har en formidlingsjobb å gjøre. En ting er selve dialogen med blant andre Kari Holmås, der har partene nokså åpenbart ulike opplevelser av virkeligheten. Vel så viktig er imidlertid hvordan Oase-lederskapet vil lede arbeidet med den profetiske tjenesten.

VIDEO: Se Kari Holmås´ i et videopptak fra fjorårets sommer-Oase her

For noen uker siden leste jeg gjennom det vi i Dagen har skrevet om denne saken siden den oppstod i juli i fjor. Inntrykket er at Oase-ledelsen tar den teologiske utfordringen på alvor.

Gjermund Eikli understreket blant annet overfor Dagen i desember at profetier ikke kan bestilles. Først og fremst er det likevel opp til ledelsen å vise overfor stevnedeltakerne at de er i stand til å utøve godt åndelig lederskap også i en kultur hvor profetier kan bli for ensidig forbundet med lykkeønskninger om fremtiden.

På mange måter har Kristen-Norge vært gjennom en nokså omfattende karismatisk fornyelse de siste tiårene. Også i den nye høymesseliturgien til Den norske kirke finner vi nå elementer hvor man mer enn aner karismatisk inspirasjon. Men ikke minst i Kristen-Norge utenfor Den norske kirke har det skjedd store endringer.

Ikke alt blir kalt karismatikk, men bruken av de såkalte ekstraordinære nådegavene er langt mindre omstridt nå enn for 10-20 år siden. Og når det gjelder sangvalg, synes de ulike kristne sammenhengene å nærme seg hverandre mer og mer. På mange måter har utviklingen dermed gått i Oases retning.

Noe av bevegelsens utfordring ligger samtidig i det Gjermund Eikli sier i dagens intervju, nemlig at de ønsker å være en plogspiss. I en periode på slutten av 2000-tallet kunne man få inntrykk av at Oase lå i den norske kristenhetens front når det gjaldt å ta innover seg karismatiske trender, særlig fra USA. Det var forsåvidt fascinerende med tanke på Oases forhold til Den norske kirke. Og det fortalte vel også noe om at den enda mer erklært karismatiske delen av frikirkeligheten gikk gjennom en særlig krevende periode.

Nå er vi kanskje tilbake i et mer normalt gjenge, hvor Oase har en karismatisk brodd, men samtidig en noe mer dempet form.