Katolikk i fåreklær

Invitert til Lagets oppstartsopplegg for bergensstudenter har jeg iført min skinnjakke bestemt meg for å dra på en utflukt til den lokale forsamlingen Salem, også her styrt av Misjonssambandet, slik det fungerer hjemme i Stavanger.

Jeg blev litt fascinert av den spionaktige opplevelsen, jeg har vært i lavkirkelige lutherske ungdomsmenigheter før, men det var snart fire år siden, og nå er jeg en katolikk, jeg valgte derfor å forkle meg som medlem av «Den apostoliske menigheten her i byen» (for jeg er tross alt medlem av én, hellig, katolsk og apostoliske kirke) slik at jeg kunne unngå samtaler om skjøgen i Åpenbaringen og heller fokusere på det hyggelige.

I det jeg går inn gjennom Salems porter blir jeg møtt av godteri, hyggelige hilsener, og kaffe – den mørke væsken som er uadskillelig fra norsk protestantisme, slik vinen er uadskillelig fra rødvinskatolisismen. Jeg kommer ihu mine medstudenter på teologistudiet i Stavanger, og hvordan noen av dem var så fasinert av denne substansen at de valgte å bruke vakuumpumpe som filtreringsredskap.

I dag tar Sara Louise i mot nye kristne studenter i Bergen

Salen er full av unge sjeler, de forskjellige menigheter får mulighet til å presentere seg selv på stands, som er der på rekrutteringsturne på jakt efter ferske ungdommer. I bakhodet følte jeg meg litt trist for at Norges Unge Katolikker ikke var representert, ikke minst fordi Kirkens vinduer har blitt åpnet for snart seksti år siden, og kanskje det var på tide å slutte med å slippe ting inn og heller frakte ting ut til den ytre verden.

Jeg har en hyggelig prat med adventister og finner ut at noen av dem velger å være vegetarianere eller til og med veganere, jeg påpeker at noen i min menighet velger å ikke ete kjøtt på fredager, noen andre kan være hardbarkede veganere i løpet av fastetiden.

Jeg blir forundret for jeg innser at når folk ikke får meg seg at jeg er en katolikk, så blir den katolsk læren og katolsk disiplin mye mer fordøyelig, og folk flest har mye mer forståelse for fredagsfasten når den utføres av et medlem i en sær og liten apostolisk menighet, og ikke i den verdensomspennende Katolske kirken.

Feiringen begynner, og jeg blir overrasket over lovsangenes tekst, den ene anerkjenner Kristi kongelige Majestet, det vi katolikker feirer på Kristi kongefest. Ja, kanskje dette rommet kunne ha sett bedre ut med majestetiske ikoner og malerier av Kristus som Konge, da hadde det heller ikke vært noe sidespor om de også hengte opp bilder av Helligolav, Norges evige Konge.

Efter bønner og sang, i stående stilling efter bysantinsk vis, holder forkynneren en preken eller en tale, slik den ofte kalles, og rommet fullt av unge mennesker, hele 529 stk, lytter oppmerksomt på forkynnerens kall til efterfølgelse.

Lengden på talen taler Paven midt imot, for pave Frans efterspør prekener som ikke varer lenger enn ti minutt. Jeg blir sterkt betatt av den protestantiske forkynnerens evne til å være underholdende såpass lenge og til å holde en lang tale som varer i evigheter. Hvordan går det an?

Unge katolikker bruker ferien på pilegrimsreise: – Håper på indre forbedring

I vår Kirke har vi liturgien og Kristi nærvær som står i fokus, preken er en del av det hele, men ikke det eneste fokus, her derimot må mye kreativitet til, en må kjenne til retorikk og ens tilhørere, ellers blir det umulig å holde smarttelefongenerasjonen kaptivert i mer enn to minutt, ja det er noe vi katolikker kan garantert lære av.

Språket er annerledes, men det som forkynnes klinger godt i katolske ører, bare at vi kaller kallet til å bli dannet lik Jesus for helliggjørelsen, anser bibelmemorisering som en middealderdisiplin for munker og ikke kaller Martin Luther for vår venn.

Talen er ferdig og studenter skal fordele seg efter deres utdanningsinstitusjon, jeg er ikke lenger en student og forlater derfor lokalet, fornøyd efter opplevelsen av ungdommenes iver og deres ønske om å følge Gud.