Keiseroffer og frikort – før og nå

Et av de mest elskede brevene i Det nye testamente, er det fra Paulus til menigheten i Filippi. Apostelen vender igjen og igjen tilbake til gleden og velsignelsen i livet med Kristus, og det er ikke for ingenting at Filipperne kalles «gledesbrevet».

Bak de dristige formuleringene ligger imidlertid en problematisk hverdag. Paulus sitter selv i fengsel, og for kirken er forfølgelsen en alltid tilstedeværende trussel. En av hovedårsakene til dette er den såkalte keiserkulten.

Faktum var at Filippi var en romersk koloni, og mange av provinsens innbyggere følte stor stolthet over forholdet til Roma. Et viktig uttrykk for dette var den livlige keiserens kult, som konkret innebar at folk ba og ofret til keiseren – som provinsens høyeste beskytter, men også som en gud i menneskelig skikkelse.

Denne kulten var imidlertid ikke bare et valgfritt tillegg. Det var en ordre fra keiseren selv. Og alle som nektet å tilbe Cæsar kunne regne med forfølgelse – i mange tilfeller med dødsstraff som konsekvens.

Samtidig var det en gruppe i Romerriket som hadde forhandlet bort dette kravet. Denne gruppen var jødene, som hadde en avtale med keiseren som hindret dem i å vende sin tilbedelse til keiseren – å be for keiseren i stedet.

Så langt var alt fred og fryd. Men nå oppsto en ny og litt uventet situasjon. Innenfor det jødiske samfunnet dukket det opp en ny gruppe, som riktignok aktet både Herren og Den hellige skrift, men som også tilba en fattig snekker fra Nasaret som Messias og Guds Sønn. Det oppsto konflikter, og gapet mellom de ortodokse jødene og de jesustroende vokste.

Mange forskjeller mellom kvinner og menn

Konflikten ble spesielt betent i forhold til de kristne som manglet jødisk bakgrunn. Disse ga avkall på en rekke sentrale jødiske skikker, med omskjæring som det mest iøynefallende eksemplet. I praksis betydde dette at de skilte seg ut som en ny religiøs gruppering – en gruppe som ikke hadde samme spesialavtale med Roma.

Alt dette er å betrakte som bakgrunnen for Paulus' kjente ord i Filipperbrevet 3:

«Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!» (Fil 3,7–11).

Det Paulus tidligere regnet som en «gevinst», men som han nå omtaler som et «tap», er framfor alt de mange jødiske identitetsmarkørene (v. 4–6). Og den fremste av disse var omskjæring. Når vi leser Paulus' ord i dag, tolker vi vanligvis teksten hans som at ytre faktorer som historie, etnisitet og gode gjerninger ikke er viktige for vår egen frelse. Og dette er både en sann og god anvendelse av apostelens ord.

Men samtidig er det viktig å forstå hva som lå konkret i potten for apostelens lesere: Å avstå fra omskjæring var ikke bare å stå utenfor sentrum av den jødiske religionen. Det var også å stille seg utenfor det jødiske samfunnets spesialavtale med Roma. For det var ingen andre enn (omskårne) jøder som kunne slippe unna med å ikke tilbe keiseren!

Når Paulus snakker om konsekvensen av sitt valg som «å dele [Kristi] lidelser ved å bli ham lik i hans død», er det ikke en generell eller hypotetisk tale. For mange av leserne hans var det i stedet den direkte konsekvensen av å ta undervisningen hans på alvor. Å satse alt på Jesus Kristus var bokstavelig talt å be om problemer.

Men Paulus forsikrer; det er verdt det: «Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus» (Fil 3,13b–14).

Når man leser dette kan man også lure på hva som i dag tilsvarer det filippernes dilemma. Finnes det en form for «keiseroffer» også i vår tid? Og finnes det i så fall et tilsvarende «frikort» for de som ønsker å unnslippe denne forfølgelsen, uten å fornekte sin tro på Kristus?

Nye utfordringer når diktaturene dominerer scenen

Det ville være formastelig å sammenligne situasjonen i Skandinavia med situasjonen i det gamle Romerriket. I vårt land har vi ikke dødsstraff, gladiatorspill eller åpen forfølgelse. Men at det stilles forventninger og krav til alle norske borgere, som – dersom vi ikke lever opp til dem – kan generere både motstand og problemer, er likevel hevet over tvil.

Blant de heteste kandidatene for det keiserlige offeret, tror jeg at troen på religionens relativitet kan telles. Tro gjerne at Jesus er en vei, en sannhet og et liv – men nåde den som hevder at han er veien, sannheten og livet! Da blir du anklaget for å være hard, dømmende og intolerant. Altså; man bryter det sekulære samfunnets første bud: «Du skal ikke hevde noen sannhet på et annet menneskes bekostning.»

Frikortet, da? Her vil jeg for min del lansere kandidaten; å si ja til LHBTQ uten forbehold. Så lenge vi stadfester utviklingen av det offentlige Norge i LHBTQ-spørsmål, finnes det ett forsonende trekk i forholdet mellom kristendom og sekularisme. «Dere er i alle fall med oss i den saken.» Men når det motsatte er tilfelle, har forholdet en tendens til å bli anstrengt. Det blir vanskeligere å komme seg fram, vanskeligere å gjøre karriere, vanskeligere å få tildelt offentlige midler.

Det er sant at dette spørsmålet ikke er kjernen i kristen åpenbaring. Derfor kan det være en fristelse å «dukke», for å kunne fly under radaren. Men samtidig gjør det noe med våre hjerter når vi lar omgivelsenes aksept veie tyngre enn Herrens ord. Det viser seg rett og slett at «keiserofferet» og «frikortet» henger sammen. Når vi justerer vår tro for å motta «gratisbilletten», har vi til slutt gitt keiseren vår hyllest. Vi har tilpasset oss – «omskåret oss selv» – for å unngå unødvendig lidelse.

Så la oss lese både Filipperbrevet og Bibelen generelt med disse perspektivene i bakhodet. Og la oss stille oss selv spørsmålet mens vi tilpasser oss tidens melodi: Kan vi ærlig si at vi gjør dette for å fremme Kristi herredømme i verden – eller for å tilpasse oss verdens herredømme over oss?

Måtte Guds Hellige Ånd åpenbare hva som er svaret på dette spørsmålet i våre liv, og i spørsmålene om vår egen trofasthet mot Kristus!