Debatt
Kirke eller løgnkirke?
I kjølvannet av Sofie Brauts uttreden fra Den norske kirke (DnK) har det vært en interessant ordveksling i avisen Dagen med innlegg fra både professorene Knut Alfsvåg, Arve Brunvoll og Bernt Oftestad. Samtlige innlegg berører på ulike måter kirketenkningen, det vi kaller ekklesiologien.
Alfsvåg ytrer bekymring over den moderne individualismen som definerer kirketilhørighet ut fra egne/subjektive preferanser når en er på leting etter en kirke/menighet som «passer for meg».
Annonse
Oftestad går mange hakk lenger i sin kritikk av moderne individualisme, og hevder at denne er en grunnleggende side ved og forutsetning for «protestantisk» kirketenkning og kristendomsforståelse. I følge Oftestad hviler hele det lavkirkelige prosjekt i en slik subjektivisme, en subjektivisme som i realiteten henlegger øverste autoritet for tro og liv, og for forståelse av Den hellige skrift til det fromme selvet.
Som god katolikk plederer Oftestad så for en kirketenkning som legger høyeste autoritet til en objektiv instans utenfor selvet, nemlig «kirken» slik den fremtrer som en ytre institusjon med sine biskoper og paven som øverste autoritet. Dette innebærer en ny virkelighetsforståelse for troen fordi det befrir fra subjektivismens fangenskap. Dermed kan den enkelte eie troens visshet og frimodighet i kraft av kirkens «objektive» autoritet. I kraft av denne autoritet har kirken/paven enerett til å tolke Skriften – enhver som våger seg til å tolke Skriften i strid med den pavelige/katolske kirkes autoritet, er på ville veier.
Dette betinger selvfølgelig at denne «kirke» må være ufeilbarlig, noe som da også er romersk-katolsk lære fra og med vatikankonsilet i 1870. Her ble dogmet om pavens ufeilbarlighet vedtatt.
At denne kirkeinstitusjon så gir «trygghet» for troen, kan vel for enkelte synes å gjelde i nordeuropeiske land, der en ikke har sett et kirkelig forfall på samme måte som i tradisjonelt katolske land. Overgrepssakene som derimot har florert i disse landene, inngir ikke akkurat trygghet, og synkretismen en ser i latinamerikansk katolisisme kan vel knapt sies å være tillitsskapende med tanke på troens klarhet.
At den nåværende pave ser ut til å skape uklarhet på en rekke områder, er noe som ikke akkurat styrker følelsen av å ha med Peter – «Klippen» – å gjøre. Ikke minst med ufeilbarlighetsdogmet i minne …
Sett med bibelske øyne vil ingen kirkelig organisering eller institusjonalisering kunne garantere noe som helst.
Sett med bibelske øyne vil ingen kirkelig organisering eller institusjonalisering kunne garantere noe som helst. Menneskets synd og svakhet vil på ulike vis kunne korrumpere enhver kirkelig organisasjon – uansett hvor gode lover og ordninger en måtte ha. Noe kirkehistorien vitner om til fulle: Både kongekirke og pavekirke har vist seg alt annet enn ufeilbarlige, høykirkelige og lavkirkelige går i hver sine grøfter. Å gjøre kirken til grunnvoll er å absoluttere det relative, samtidig som en relativiserer det absolutte – nemlig Guds ord.
Å søke å bygge noe som helst på kirkelig institusjonalisering (i Rom: «kanonisk lov») eller hierarkier, er å bygge på sand – eller som profeten uttrykker det: Å «holde kjød for sin arm» (Jer 17,5). Det betyr ikke at disse ting er uviktige – god orden i kirken er tvert om av stor betydning (jf. CA 5 & 14).
Men Herren har gitt troen, og dermed sin kirke, noe annet og bedre å bygge på: Sitt ord. Når Paulus tar avskjed med de eldste i Efesus, sier han derfor: «Så overgir jeg dere til Herren og hans nådes ord» (Apgj 20,32). Kirken er bygget på «apostlenes og profetenes grunnvoll» (Ef 2,20), dvs. Den hellige skrift i Det gamle og Det nye testamente.
Annonse
Slik er det fordi Herrens ord er det eneste som holder: «Himmel og jord skal forgå, mine ord skal aldri i evighet forgå», sier Jesus (Matt 24,35). Ved sitt ord skapte Gud i begynnelsen himmel og jord, og ved dette ord holdes alle ting oppe inntil enden. Kirkeorganisasjoner skal forgå, kirkehus og bedehus skal falle, kirkemøter og kirkefyrster skal i graven. Men Kristi ord blir stående til evig tid.
Kristi kirke her i tiden er «creatura verbi», skapt av Ordet. Ved det samme ord holdes hun også oppe frem til Herrens dag. Den kirke, den prest eller biskop, predikant eller pastor som forlater, forkaster eller gir seg til å tilpasse Ordet etter hva mennesker synes om, mister Den hellige ånd og kommer under Guds dom. For Gud Herren krever sin kirke til regnskap for hvordan hun har forholdt seg til Hans ord. Vi skal dømmes etter vårt forhold til Ordet – noe som i særlig forstand gjelder alle som er gitt læreansvar i Guds folk.
Av denne grunn hører vi profeten Jeremia peke på hva som er hovedårsaken til at Israels folk og Jerusalem rammes av Guds dom:
«Dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Dere skal vandre på alle de veier jeg befaler dere, så skal det gå dere vel. Men de hørte ikke og vendte ikke øret til meg. De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg … de hørte ikke på meg og vendte ikke øret til meg. De gjorde nakken hård … Du skal si til dem: Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst og ikke tatt imot tukt …» (Jer 7,23f. 26. 28)
Både kirke- og frelseshistorie kan sees som historien om kirkens forhold til Bibelen. Åndelige forfallstider er kjennetegnet av at kirken bøyer Guds ord etter egne interesser. Åndelige fornyelses- og vekkelsestider er kjennetegnet av at kirken bøyer seg for Guds ord. Når kirken fristiller seg i forholdet til Guds ord på ulike områder, forderves den. Når kirken lar seg kritisere og dømme av Guds ord, fornyes og gjenreises den ved Guds hellige Ånd. For Ånden er uløselig knyttet til Ordet og bruker Ordet som sitt redskap.
Fordi dette forhold til Guds ord, budskapet i Den hellige skrift, er så basalt, bekjenner den lutherske kirke i samsvar med Skriften: «Kirken er forsamlingen av de hellige der evangeliet læres rett og sakramentene forvaltes etter Kristi innstiftelse» Det er evangeliet – Ordet – som konstituerer kirken, som definerer kirken og som bærer kirken. Og derfor skal også enhver lære og enhver lærer prøves på Skriften først og sist.
Konkret betyr dette – om vi vender tilbake til Sofie Brauts utmelding fra DnK – at når denne kirke ved sine hyrder og lærevedtak forkaster klare sannheter i Den hellige skrift, fremtrer den som løgnkirke. Troen finner det umulig å stå i en slik sammenheng, for Jesus sier om sine får at «de flyr fra de fremmede fordi de ikke kjenner de fremmedes røst» (Joh 10,5).
Når det lokalt fortsatt finnes enkeltmenigheter og -prester i DnK som vil holde fast på evangeliet etter Guds ord, skal vi takke og be for disse. Men en må spørre om ikke DnK som kirkefellesskap, som trossamfunn, representerer det Paulus kaller «et annet evangelium», og derfor også står under den dom Herrens apostel forkynner (Gal 1,8f).
Annonse
Å fly til Rom er heller ikke noe alternativ. Vel har romerkirken bevart felleskristen tro på etikkens område. Men ettersom denne kirke i sine lærevedtak uttrykkelig forbanner den evangelieforståelse og -forkynnelse som den lutherske reformasjonen gjenoppdaget gjennom sitt arbeid nettopp med Bibelen, er denne kirke like lite som DnK en sann kirke.
