Kirkeasyl er bra, men det finnes ingen hellige rom

Så skjedde det igjen. Enten det nå skyldes slett jobb av Utlendingsnemda – atter en gang – eller et rigid og kynisk lovverk de ikke har annet valg enn å forholde seg til. Foreldrene i en syrisk familie som har bodd på Bømlo i sju år, ble plutselig påkrevd å forlate landet.

De valgte å gå i kirkeasyl i Bremnes kirke, inntil de fikk beskjed om at de inntil videre kunne forlate kirken uten risiko for å bli arrestert.

Ja til sivil ulydighet

Få ting som vekker så ambivalente følelser i meg som konseptet kirkeasyl. På den ene siden er jeg svært takknemlig for at noe slikt eksisterer. Da vi fikk mange asylsøkere fra det tidligere Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet, var kirkeasylene med på å endre norsk politikk.

Den sivile ulydigheten som flere menigheter sto for, førte til bedret rettssikkerhet for asylsøkere, og de fikk en ankenemd i form av Utlendingsnemda. Det førte til at det i dag er svært få som sitter i kirkeasyl, siden behovet har blitt langt mindre.

Men innimellom er det fortsatt noen som ikke har andre muligheter enn kirkeasyl, siden Utlendingsnemnda med respekt å melde ikke alltid gjør en like god jobb. Jeg er altså personlig svært glad for at denne muligheten eksisterer. Lenge leve den sivile ulydigheten!

Hellig rom?

På den annen side har jeg store problemer med de teologiske føringene som ligger til grunn for konseptet. Grunnen til at politiet ikke umiddelbart går inn i kirkebygningen, er at den er et «hellig rom». Slik var det også denne gang. Enkelte kirkelige representanter frykter at en eventuell politiaksjon vil «svekke respekten for det hellige rom».

Jeg vil hevde at man har forlatt kristen tro og omfavnet overtro i det øyeblikket man snakker om «hellige rom». For det er en vesensforskjell på den gamle og den nye pakt, slik de presenteres i Bibelen.

I den nye pakt er det et vesentlig poeng at Gud er tilgjengelig overalt. Når som helst, hvor som helst. Kun mennesker kan være templer. Det finnes ikke bygninger spesielt egnet for gudsformidling eller gudsnærvær. Evangeliet kan formidles like godt på Reeperbahn i Hamburg som i Nidarosdomen.

Det går heller ikke an å «be inn et sted», for det strider mot Jesu tanke om at mange ord ikke imponerer Gud. Om jeg ber en bønn til Gud på et naturskjønt sted eller i en flott katedral, hvor det er bedt 24530024 bønner tidligere gjennom historien, blant annet av kjente «helgener», eller om jeg ber den samme bønnen på et skittent og stinkende toalett i et strøk hvor det aldri har blitt bedt en eneste bønn, preger ikke det Guds evne til å høre eller besvare bønnen en eneste millimeter.

Det finnes ingen «thin places» som lar seg oppsøke gjennom pilgrimsferder, ingen datoer som er bedre egnet for å søke Gud enn andre datoer, ingen bestemt rekkefølge på ordlyden i bønnene som kan gjøre Gud mer lydhør. Slike ideer, som er mer utbredt enn man skulle tro, både innen det høykirkelige og det lavkirkelige, øver vold på selve kjernen av den åpenbaringen Gud ga oss gjennom Kristus og Åndens komme til jorden.

«Kirken er ikke mer hellig enn en do!» Disse ordene var forsiden på Vårt Land ved en tidligere runde rundt kirkeasyl. Overskriften var et sitat av den danske teologen Hans Hauge, som påpekte at det egentlig ikke er noe i luthersk tradisjon som taler for at selve bygningen er hellig. Den er ikke mer hellig enn en do, spissformulerte han. «I luthersk tradisjon befinner kirken seg der hvor evangeliet forkynnes. Det er ikke noe hellig ved selve rommet i en slik tradisjon.»

Amen til det. Dessverre tolket Hauge dette dithen at det måtte være lov for politiet å fjerne kirkeasylantene med makt. – Send politiet inn, var hans oppfordring.

Selv synes jeg det bør være vanlig folkeskikk å la folk få sitte i fred både på do og i kirkebygninger, selv om ingen av dem er hellige.

Takk Gud, at jeg kan slippe å være «bra nok som jeg er»

Som svar på danskens kritikk av konseptet «hellige rom», forsøkte biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, seg på en forklaring på hvorfor rom kan anses som hellige: «’Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus …’ Denne formuleringen svarer til en etablert forestilling i vår kultur: I kirken setter Gud oss stevne, og derfor er det et hellig hus, og her bør vi oppføre oss på en måte preget av respekt for rommets egenart. (…) Liknende forestillinger om hellige hus og steder finnes i mange religioner.»

Jeg noterte meg så langt to argumenter: 1) At kulturen vår har blitt sånn. 2) At andre religioner har samme konsept.

Ikke akkurat teologisk gyldige argumenter i min bok.

Men Nordhaug fortsatte: «I luthersk teologi er det ikke bygningen i seg selv som er hellig, slik at kvaliteten på vårt møte med Gud er avhengig av å finne sted nettopp her. (…) Når lutherske kirker verden over innvier sine kirkehus etter egne liturgiske ordninger, så skjer dette ikke gjennom særskilte magiske grep, men med Guds ord og bønn feires en egen innvielsesgudstjeneste hvor huset vigsles til sitt rette bruk. En slik innvielse eller vigsling er ikke teologisk strengt nødvendig, men har likevel sin teologiske betydning fordi det tydelig understreker nådemidlenes nødvendighet og hellighet, og dermed også kirkehusets særlige karakter.»

Dette ble for meg litt goddag mann økseskaft. Altså: «Ikke viktig i det hele tatt, men veldig viktig likevel.»

Et «nådemiddel» er jo nattverden. Den var opprinnelig noe som foregikk i hjemmene til de troende, og noen ganger kollektivt under såkalte kjærlighetsmåltider. At våre moderne kirkebygg har en «særlig karakter» som på noen som helst måte understreker at de er egnet for kollektive festmåltider hvor man må formane folk om ikke å drikke seg fulle, slik Paulus måtte i forbindelse med nattverdene, er jeg definitivt ikke enig i.

Derfor forholder jeg meg heller til Nordhaugs innrømmelse av at vigsling ikke er «teologisk strengt nødvendig».

Og vil personlig dra det lengre: Det er teologisk sett helt meningsløst. Kanskje til og med teologisk sett helt forkastelig.

Gudshuset Nahid

En annen mediarunde som vakte ambivalente følelser i meg, var da politiet hentet den iranske konvertitten Nahid ut av kirkeasyl i Filadelfia i Kristiansand. Hun fryktet å bli torturert og drept i hjemlandet. Det skapte sterke reaksjoner da politiet på brutalt vis gikk inn i Filadelfia. Justisminister Anders Anundsen besvarte kritikken med at Filadelfia-kirken ikke var et «vigslet rom».

Han hadde ikke fulgt med i timen, og fikk høre det. Vi har nemlig ikke lenger en statsautorisert kirke i Norge. Vievannet til en tidligere statskirkeprest er ikke lenger mer verdt enn murpussen til en pinsevenn. Man er over i magisk overtro dersom man mener at sakristi og alterring gjør et rom mer hellig enn et rom med en helt vanlig talerstol. Og magi bør ikke få prege norsk rettspraksis.

Frikirkeligheten reagerte selvsagt på justisministerens kunstige skille mellom frikirkelige rom og rom tilhørende Dnk. Mange følte seg krenket over at ikke også deres hus ble regnet som gudshus.

Først og fremst reagerte jeg sterkt på behandlingen av Nahid, og jeg var glad for alle som tok til motmæle. Samtidig ble jeg litt nervøs da frikirkelige pastorer plutselig begynte å snakke om «hellige bygninger» og «hellige rom». Tradisjonelt har jo frikirkeligheten ansett det for hakket inntil okkultisme å regne noe annet enn mennesker for Guds hus. Jeg håper og tror at det som blir sagt i kampens hete i slike saker ikke er et uttrykk for en ny teologisk holdning blant frikirkepastorer. Jeg håper det bare er retorikk ut ifra et ønske om å hjelpe asylsøkere.

For det eneste gudshuset i nevnte sammenheng var Nahid selv. Og det gudshuset fortjente en plass i Norge, siden vi faktisk snakket om et tempel som risikerte å bli revet om det ikke fikk bli her.

Hun ble sendt tilbake til Teheran, hvor hun ble utsatt for en rekke avhør hos politiet, og hvor situasjonen var svært spennende en god stund. Heldigvis klarte hun å komme seg til Tyrkia, som viste større barmhjertighet enn Norge.