Kirkegjengere ved kongens bord

65 prosent av medlemmene i den sittende regjeringen er medlemmer i Den norske kirke, kunne vi lese her i avisen denne uken. Tallet er omtrent helt likt andelen av befolkningen totalt som er medlemmer i folkekirken.

Før skillet mellom kirke og stat var det et krav at minst halvparten av statsrådene måtte tilhøre Den norske kirke for at man skulle kunne avholde kirkelig statsråd.

Da var religiøs tilhørighet et politisk spørsmål på en annen måte enn det er nå. Det kunne for eksempel være et dilemma at den sammensetningen av statsråder en statsminister helst ønsket seg, ble problematisk fordi en for liten andel av statsrådene var medlemmer av statskirken.

Nå har man ikke slike formelle krav lenger. Dermed må ikke regjeringssjefen ha medlemskap i tros- og livssynssamfunn med i vurderingene når de ulike statsrådspostene skal fordeles.

Likevel er det grunn til å reflektere over hvordan regjeringen gjenspeiler landets religiøse mangfold. Og det handler ikke bare om medlemskap.

Statsminister Jonas Gahr Støre sier at slike medlemskap er et personlig anliggende. Det er det, men det er ikke bare det. Tros- og livssynsmessig tilknytning sier også noe om en persons verdigrunnlag og tilhørighet.

Arbeiderpartiets nåværende leder har brutt nytt land på den måten at han er den første partilederen der i gården som har snakket åpent om sin egen kristne tro.

Før sommeren kunne Dagens lesere også stifte nærmere bekjentskap med Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og hans statsrådskollega Kjersti Toppes tilknytning til kristen tro og den kristne kirke.

Samtidig er det verdt å merke seg at helseminister Jan Christian Vestre før helgen sa «Jeg står her som kristen og legger fram loven.»

Loven han snakket om abortloven, den mest ugudelige loven som har blitt vedtatt i Norge i nyere tid. Vestre forklarte sitt eget standpunkt med at samtidig som han ser på seg selv som en kristen, mener han at «tro og politikk må holdes adskilt.»

Med slike utsagn illustrerer Vestre at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom hvor man har sitt religiøse medlemskap og hva man står for. Derfor er det ikke helt opplagt hva vi kan lese ut av at 65 prosent av statsrådene er medlemmer i Den norske kirke.

På tros- og livssynsområdet lever vi i en tid som først og fremst er preget av tiltakende sekularisering. Da er det nærliggende å ta hensyn også til religiøs tilhørighet ved etablering av nye regjeringer.

Det er allerede praksis for å ta hensyn til blant annet geografisk tilhørighet når statsrådspostene skal fordeles. Kanskje kunne det være klokt å legge mer vekt på at også landets kirkegjengere er representert ved kongens bord.

Dette er regjeringen. Og her er oversikten som viser hvilket trossamfunn de er med i